Fikser ikke lengre oppvasken
Akkurat nå føler jeg meg som et veldig mislykket menneske. Jeg vet at det er flere enn meg som ikke akkurat har oppvasken som noe favoritt blant gjøremålene i hverdagen, men jeg lurer på hvor mange det er som faktisk har de plagene jeg har begynt å fått den siste tiden…

Nå i natt er det nemlig tredje gangen på veldig kort tid hvor jeg ikke har klart å fullføre oppvasken, til tross for at denne gangen var det egentlig ikke så mye å ta engang. Det som har begynt å skje er at jeg begynner å tenke på blodårene mine, spesielt de jeg har i venstrearmen… En ting mange ikke visste om meg er at blodårer er en av de tingene jeg fort kan bli svimmel av.

De siste tre gangene har det vært nærmest umulig å ikke begynne å tenke på at de er der. Selv om jeg ikke ser dem så skjer det. Kan ha noe med at jeg bruker armene og hendene på en litt annerledes måte enn vanlig som gjør at jeg har lettere for å tenke på de der og da. Jeg vet ikke hva det er, men jeg har alltid syntes at blodårer er noe ekkelt. Jeg blir fort veldig svimmel av det, og det blir ofte så ille at jeg ikke takler det lengre og bare må gi opp og sette meg ned.

Det har ikke vært sånn før. Eller ok, det har vært enkelt episoder hvor jeg har hatt denne utfordringen, men ikke tre ganger på rad, og ikke så intenst som nå. Er det noen som kan tenke seg hvor nedvergende det er å ikke en gang fikse oppvasken lengre av noe så simpelt som sine egne, helt uskyldige blodårer som man har hatt hele livet?

Veldig usikker på meg selv, og vennene mine…
Enten blir jeg veldig fort svimmel av å tenke på blodårer og tatoveringer (som fort kommer automatisk når jeg først har begynt å tenke på blodårene), eller så blir jeg stående og tenke på ting som provoserer meg og som gjør meg sint. Jeg får kort fortalt ikke konsentrert meg til å fullføre oppvasken.

For øyeblikket sliter jeg med en del usikkerhet rundt en del venner av meg. Uten å gå inn på hvorfor så føler jeg at jeg igjen ikke kan snakke med noen om enkelte ting… Jeg føler meg så alene, jeg føler meg ignorert. Vel, det er et menneske den siste tiden som har gitt uttrykk for at hun bryr seg om meg og til og med at hun er bekymret, men… For å si det sånn, det er bare en person jeg faktisk tror bryr seg litt om meg nå og som ikke bare sier det…

I tillegg til at jeg også er usikker på om folk egentlig bryr seg og ikke bare når det passer dem, så er jeg også veldig usikker på hvor lenge det og det vennskapet kommer til å vare. Jeg har jo aldri vært spesielt god på å beholde noen. Og ja, jeg vet hva dere tenker. DETTE har jeg skrevet før, så derfor skal jeg ikke gidde å utdype denne usikkerheten mer nå. Men ja, jeg føler meg veldig ensom, og jeg sliter med å føle meg sett, sliter å tro at folk faktisk bryr seg og at det ikke bare er noe de sier der og da.

Slekta er verst?
Det var en gang noen som sa at slekta er verst. Vel, akkurat det kan jeg ikke si meg enig eller uenig i. Det kommer helt an på hvem vennene dine er, og hvem som er i familien din… Og ja, det kommer også en del an på hvem du er. Når jeg tenker meg om tror jeg det var Gjertrud Krogstad fra Hotel Cæsar som sa det en gang, så…

Men ja… Årsaken til at jeg også nevner dette er at jeg ikke føler jeg har et helt ok forhold til familien for øyeblikket. Det skal sies at det ikke gjelder alle, men det er enkelte akkurat nå som rett og slett skulle fått seg en kraftig smekk. For å si det sånn, enkelte i familien er blitt en av flere grunner til at jeg gleder meg til å en gang komme meg vekk og forhåpentligvis flytte til Voss om et år eller to… Det er spesielt en i familien jeg nærmest vil kategorisere som en drittsekk for øyeblikket. Men nok om det.

Helseplager og fortsatt forelsket?
Kort fortalt sliter jeg en del nå. Skulle ønske at det ikke var mer jeg trenger å få ut, men det er det… Uten at jeg vil gå noe nærmere innpå hva det er så vil jeg likevel si såpass som at jeg har noen helserelaterte plager for tiden, og nå sikter jeg ikke til de utfordringene jeg allerede har nevnt over om at jeg blir svimmel bare av å tenke på blodårer. Nei, for saken er… Det er et par andre ting også som har plaget meg som ikke er like psykisk som akkurat de greiene der… Forhåpentligvis ikke noe alvorlig, da det minner meg om noe jeg har vært plaget av før… Så akkurat de greiene går nok over… I hvertfall, jeg går ikke til noe lege enda.

Det siste jeg skal nevne før jeg skviser dette innlegget ut i offentligheten er at oppi alt jeg nå har nevnt så svever det også FREMDELES en del tanker rundt en spesifikk person for tiden. En person som jeg selv enda ikke har fortalt om disse følelsene til, og slik håper jeg at det fortsetter, ellers er jeg redd at bare alt skal gå til helvete igjen akkurat som det har gjort de andre gangene jeg har likt noen og deretter fortalt det etter en stund. Er det noe livet har lært meg så er det at jeg er et mislykket menneske når det kommer til kjærligheten. Det er ingen som vil ha meg på den måten.

© Bildet er tatt fra webpsykologen.no

Og jeg vet jeg har nevnt det før, men akkurat dette er en større del av en større straff som min ufødte storebror/ storesøster har satt i gang mot meg for at jeg ble født og ikke det barnet som opprinnelig skulle vært mamma og pappas første barn. Det var aldri meningen at jeg skulle bli til, og derfor er det i hvertfall ikke meningen at jeg skal lykkes særlig godt sosialt, og spesielt ikke at jeg noen gang skal komme i noe forhold med noen.

Åååå…. Som jeg skulle ønske at jeg kunne være ærlig og si at det “bare” var alt dette jeg har å stri med for tiden… Men det er mer… Det er flere ting jeg gjerne skulle luftet, ting jeg skulle ha snakket ut om. Men av forskjellige grunner så er jeg redd for hva som kan skje om jeg forteller om det som enda er helt eller delvis ufortalt. Rett og slett fordi dere kommer til å dømme meg. Det er rett og slett ingen som vil kunne forstå. Og heller ingen som egentlig vil bry seg om å vite om det.

Sånn.. Nå har jeg skrevet litt om hvorfor jeg har vært litt ekstra stille den siste tiden… Jeg er så lei. Lei av å være så mye ensom, lei av å være så mye aggressiv, SINT og lei meg. Lei av å være så mislykket, lei av å ikke få ting til…

Vi reblogges!