Vi to har ikke kjent hverandre så alt for lenge, likevel er du en av de vennene jeg fremdeles har klart å beholde som jeg har hatt lengst av de jeg har i dag. Sånn egentlig kjenner vi kanskje ikke hverandre sånn alt for godt enda… Spesielt derfor skremmer det meg det som har skjedd i det siste. Jeg tror jeg har vært flink til å skjule det så selv om jeg skriver dette innlegget tviler jeg på at du skjønner at det faktisk er deg dette handler om. Saken er nemlig at jeg ikke bare ser på deg som en venn.

Jeg har prøvd å spørre meg selv mange ganger. Hvorfor akkurat du? Deretter blir jeg sittende og lure på hva som er galt med meg, hvordan kan jeg stille et sånt spørsmål? Du er et veldig vakkert menneske, sexy, du bryr deg om andre, du virker rettferdig, du har en god sans for humor, og vi har til og med en del til felles. Ja, ikke det at lista stopper der, men skal jeg skrive alt vil jeg passere den maksimale grensen som blogg.no har for hvor mange ord et enkelt innlegg kan ha.

Saken er ganske grei, jeg liker deg jævlig godt. “Saken er grei” skrev jeg. Vel, ja og nei. På mange måter føles det ikke helt greit nå. Selvfølgelig kan det hende at det for en gangs skyld ikke er ensidig, men sjansen for det anser jeg som minimal. Aldri har noen jeg har likt sånn likt meg slik tilbake. Har for lenge siden innsett at kjærligheten aldri vil bli min. Dessuten, hvorfor skulle en så pen, snill og god jente som deg like meg på den måten? Nei, det er for urealistisk!

Som du skjønner så har jeg mine grunner til å verken fortelle deg eller noen andre om hvem du er. Desto mindre jeg snakker om det, desto fortere håper jeg at disse følelsene bare skal forbli midlertidige og forsvinne. Jeg kan ikke ha disse følelsene for deg, jeg kan ikke ha slike følelser for noen!!! Spesielt uheldig er det at jeg fortsatt har slike følelser for ei til som jeg nå har gått rundt og subbet etter i snart to år. Dette går bare ikke, jeg kan ikke like deg, jeg kan ikke like henne, jeg kan ikke like noen på den måten.

Egentlig skulle jeg ikke bli født en gang. Egentlig skulle mine foreldre ha et annet eldstebarn, men det døde. Så prøvde de igjen litt senere og da kom jeg i stede for det barnet som egentlig skulle komme. Mye av mine alltid ikke-gjensidige forelskelser gjennom livet mistenker jeg har kommet av at noen høyere oppe ønsker å straffe meg fordi jeg ble født og ikke det andre barnet. Og jeg er ikke religiøs eller noe, men… Jeg er ikke den som fortjener å ha det bra på den måten. Jeg kjenner mine begrensninger. Jeg kjenner min straff.

Så hver så snill. Slutt å vær en såpass utrolig herlig og snill person. Slutt å gjør sånn at jeg liker deg så alt for godt. Jeg sier det igjen, jeg er ikke sikker, men hvorfor skulle noen som deg like meg på samme måte som jeg liker deg? Det er ikke logisk. Det er som om 4 + 4 skal bli 11, men vi vet alle som kan å telle at det bare blir 8…

Dette vil bli den eneste gangen du vil lese dette. Jeg elsker deg. Jeg kan skrive det her og nå, fordi trolig vil det ikke falle deg inn at det er deg jeg skriver om en gang. Men jeg gjør virkelig det, jeg elsker deg… Dessverre.