Har nettopp kommet ut fra dusjen. En prosess som vanligvis pleier å være smertefri, både fysisk og psykisk. Men ikke denne gangen. Hukommelsen klarte å komme på en enkelt ting som hjernen min deretter hengte seg opp i. En ting som i veldig stor grad angår noe jeg ikke takler særlig godt bare blir nevnt en gang. Nemlig kroppskunst…
I går var min mor på besøk og vi så blant annet filmen “The Stepfather” fra 2009. I starten av den tar hovedpersonen blant annet og barberer seg, tar seg en dusj, tar på et par linser… Under denne scenen kom det plutselig fra mamma; “Farver han håret?”. Tror ikke han gjør det i scenen… For å si det sånn, da hadde jeg ikke satt på denne filmen med mamma, eller noen andre for den saks skyld. Altså fordi det er jævlig nok å bli så fort psykisk dårlig og kvalm som jeg blir, som om jeg skal føle meg enda mer ydmyket av at andre ser det også…
Uansett. Det som skjedde var at når jeg sto og dusjet nå nettopp hørte jeg mammas stemme gjenta seg gang på gang, altså i hodet. Det lille spørsmålet med de tre ordene repeterte seg gang på gang… Jeg ble utrolig stresset og veldig svimmel på kort tid så jeg måtte skru av vannet og bare sette meg ned før jeg svimte av… Hele to ganger måtte jeg sette meg ned og ta en lengre pause nå…
Som dere skjønner… Det er så lite som skal til. Da jeg fikk det spørsmålet i går klarte jeg å delvis ignorere det. Lot som jeg ikke hørte det og heller fokuserte videre på filmen. Men i dag var det helt umulig. Og sånne ting har dessverre blitt en av flere grunner til at jeg til tider er redd for å ha kontakt med folk. Jeg tenker mye på ting som har blitt sagt og gjort i ettertid, og hvis jeg plutselig kommer på noe som har med det jeg sliter så sterkt med (generell kroppskunst, minus neglelakk og sminke) så henger hjernen min seg automatisk opp i det minnet der hvor det er blitt nevnt på en eller annen måte. Og da er det helt umulig å bare “slå av”, jeg har prøvd og slitt med dette i snart 23 år, så… Jo, det er helt umulig.
Når jeg var i dusjen nå forsøkte jeg blant annet å snakke høyt til meg selv om helt andre ting for at det skulle overdøve de intense tankene, men det funket heller dårlig… Faen som jeg hater at det er sånn… Er det rart jeg sliter med jevnlige tanker om å gjøre slutt på absolutt alt?…
Vi reblogges!
Kjenner meg godt igjen med det at hjernen “henger seg opp” i minnet og at du tenker på de ordene, den følelsen, det utrykket, den tingen, eller hva det nå var som utløste minnet. Jeg skvatt nesten, så godt kjente meg igjen i det.
Jeg opplever det mer og mer sjeldent nå, og det er jeg glad for(for min del er det også forbundet med en del angst), men jeg håper det blir bedre for din del!
Sender en klem eller to, jeg 🙂