Sånn, da var det gjort. 2013 er som en knust vase vi har feiet under et teppe og kaller for historie. Det siste jeg gjorde dette året var å slite med sterke fristelser som gikk ut på selvskading for at jeg skulle flytte fokuset vekk fra det bråket som vekket meg og plaget meg en alt for lang stund rundt midnatt… Jeg la meg rundt 18-tiden, med en holdning om at desto tidligere jeg skulle få sovne, jo bedre… Men lite hjalp det altså da det jeg så sårt ville unngå likevel klarte å vekke meg…
Jævla godt nyttår dere liksom… Vel, nå er 2014 her, jeg har ikke alt for stor tro for å si det sånn. Det blir vel bare nok et ensomt år hvor jeg sitter og venter på at noen har anledning til at jeg kan ta meg en tur eller omvendt, men at det ikke blir noe av fordi folk ikke har tid (les ikke gidder).
Nyttårsaften er og blir bare tull. Folk drikker seg fulle, bruker masse penger på alt for dyre raketter som igjen er med på å fucke til miljøet. Det er virkelig ikke noe som helst positivt med nyttårsaften for min del. 2013 var ikke mye å feire, og som sagt har jeg heller ikke noe tro på at 2014 blir noe bedre… Bare nok et dritt år hvor jeg kommer til å ønske meg selv død for det meste, og bare håper at det dukker opp en sykdom eller noe som gjør jobben for meg…
(Bruker bare et av de bildene jeg tok for det innlegget jeg skrev i går…)
Helt til slutt kan jeg ta meg friheten å dele litt av det jeg husker av årets første drøm. Jeg husker ikke så alt for mye, men Einar Lunde (Dagsrevyens Postmann Pat) var involvert i den. Einar Lunde er foreløpig det eneste positive jeg har å si om 2014!
Vi reblogges (og IKKE ønsk meg et jævla godt nyttår!!!!)
Godt nytt år høhøhø ;)))
Destiny: Du måtte selv om jeg har bedt om å ikke gjøre det?
juppppp 🙂
Destiny: Synes det var veldig respektløst og unødvendig gjort av deg. Særlig med tanke på at det burde komme synlig frem at jeg har psykiske plager med slikt. Litt ironisk at nettopp du som blogger om psykiske vansker kan være såpass respektløs ovenfor andres vansker med ting og tang…
Kanskje prøve å slutte å ta alt så jævla seriøst.. Diagnoser eller ei…
Du har 1 liv. Og du kaster det bort på å være miserabel. Gi litt faen..le litt..smil litt.
hege: Og her har vi enda en ignorant bedreviter som overhode ikke vet hva h*n snakker om… Skulle likt å sett deg i mine “sko”.
Kall meg hva du vil 🙂 har levd med en alkoholisert samboer i mange år, hatt spiseforstyrrelser, angst, tunge depresjoner, kronisk sykdom, lista er lang. Jeg har valgt å ikke la meg knekke. Og jeg har valgt å ikke “tilbe” depresjoner, angst og ensomhet. Jeg har valgt å ikke bli et offer. Livet er hva du selv gjør det til. Og livet er for kort til å bure seg inne. Håper du innser etterhvert at livet kan være ganske fantastisk.du går glipp av så mye nå virker det som.. 🙁
Og en ting til… Viss disse vennene dine ikke gidder å besøke deg eller ha deg på besøk, så er de faktisk ikke verdt å samle på. Du skal ikke sitte å vente på at noen som kaller seg “venn”, har tid til deg!!
Hege; du har helt rett på mange måter, men alle diagnoser er forskjellige.. Vi psykisk syke sammenligner oss selv (ofte) med de som har kreft, eller knekt en fot. Men – du sitter ikke å ler når du får en infusjon med cellegift eller ligger på isen i smerter (det finnes sikkert unntak). Alle har gode og dårlige perioder, det må vi respektere. Du sitter ikke å sier “du ser så godt ut” til venninna di med anoreksi når du vet hun blir syk av det – skjønner? Du sier ikke “Ja, men, du må jo ha litt selvironi ift egen diagnose”. Noen har det, noen har det ikke. ALLE mennesker er forskjellige tross samme diagnoser, er ikke vits å være jævlig for det om, med vilje.
Aggis: Jeg tror dette må være den beste kommentaren på bloggen så langt i år! ^^
Vet du hva…du har helt rett, Aggis! Og jeg beklager. Har lest bloggen din, mr. Kuklinski, ganske lenge og ble litt revet med 😉 litt sint og frustrert for at du kanskje ikke får den rette hjelpen til å komme ut av den onde sirkelen. Og jeg ble provosert av at du “sitter å venter på besøk”. Da mener jeg at viss du har så elendige venner så burde du få deg noen nye.. Som forstår hvor vanskelig det kan være for deg å reise til nye plasser alene f.eks eller
noen som er avholds? Noen med samme diagnose? Ihvertfall noen som gjerne vil komme å besøke deg uten at det er et “ork”..
Jeg sparket deg mens du lå nede, og det var forferdelig stygt gjort. Jeg beklager på det sterkeste.
Ps.
Jeg tror blogginlegget ditt traff en nerve hos meg.. Har aldri reagert sånn på et innlegg du har skrevet før
Tror kanskje jeg kjente meg selv litt for godt igjen..slik jeg hadde det før, og reagerte med sinne. Beklager igjen.
hege: Du er tilgitt, skjønner at du forhåpentligvis ikke mente noe vondt med det. Men jeg synes fremdeles at spesielt noe av det første du skrev var veldig unødvendig…
Takk. Ja, det synes jeg også. Føler meg veldig råtten..men det er vel fortjent 😉