I år er det som jeg har nevnt før 11 år siden jeg svimte av sist, den 15. juni 2002, på 11 års dagen min… Da satt jeg i en frisørstol, for aller siste gang i mitt liv. Hadde gjentatte ganger kastet opp hos frisøren før denne episoden, så hvorfor mamma og pappa ikke hadde gitt opp å ta meg med dit tidligere skjønner jeg ikke…
Hele livet har jeg hatt sterke plager når det kommer til all kroppskunst som finnes utenom neglelakk og vanlig sminke. Tatoveringer, piercinger og ting man gjør hos frisøren (uten vanlig klipp) takler jeg ikke. Takler verken å se på, eller en gang at det blir snakket særlig om. Ja, alt dette er gammelt nytt for dere som har fulgt meg en stund.
Jeg har som sagt aldri svimt av siden den episoden for 11 år siden. Derimot har det vært utrolig mange episoder hvor jeg har blitt veldig svimmel og kvalm nettopp på grunn av episoder hvor noen har snakket om en av disse tingene, at jeg har sett noe i en film eller på tv, eller noe helt annet. Men jeg har aldri svimt av igjen.. Før i dag..
Det som skjedde var at noe med tatoveringer ble nevnt så smått i en samtale med en god venninne som enda ikke kjenner meg så godt da vi først har begynt å snakke sammen den siste måneden. Jeg skrev fort at jeg ønsket at det ikke ble snakket mer om dette temaet, noe som var helt greit og ble fult akseptert. På dette tidspunkt var jeg enda ikke svimmel eller noe som helst… Men så måtte idioten jeg jo er begynne å gå inn på spesifikke ting fordi jeg så gjerne ville forklare hva jeg tåler og hva jeg ikke tåler….
Etter en kort stund begynte jeg å kjenne meg noe svimmel, men når jeg først begynner på noe klarer jeg som kjent sjelden å stoppe… Til slutt reiste jeg meg, og gikk i gangen. Husker ikke om jeg tenkte å gå ut for å lufte meg en tur, eller om jeg bare tenkte å gå litt frem og tilbake… Uansett, jeg fikk ikke gjort noen av tingene… Plutselig lå jeg på gulvet… Jeg trodde en stund at jeg lå i sofaen. Så meg litt rundt og alt var egentlig veldig utydelig i noen sekunder. Jeg så egentlig ikke noe en stund. Da det kanskje hadde gått et halvt minutt så jeg såpass sånn at jeg skjønte jeg lå på gulvet.
© Bildet er tatt fra 3.bp.blogspot.com
Jepp, jeg hadde altså besvimt… Når jeg våknet husker jeg at jeg hadde blitt litt svimmel, og at jeg var ganske overrasket over at jeg hadde kollapset. Det siste er jeg fremdeles… For jeg husker ikke at jeg var SÅ svimmel. Jeg har virkelig følt meg verre i tidligere episoder UTEN at jeg har falt sånn om. Vel, svimmelheten var i alle fall over… Det som ble tilfelle en stund i ettertid var at jeg hadde jævlig vondt i bakhodet da jeg måtte ha truffet hodet ganske bra. Jeg har tre ting som tilsier nettopp det. 1. Det faktum at jeg hadde veldig vondt i hodet i noen timer etterpå. 2. Det faktum at jeg begynte å blø en stund… 3. Det faktum at jeg i ettertid har fått høre at huseieren hadde hørt et klask og derfor hadde gått ut ved trappen for å se om han så noe.
Og for å si det sånn… Det har vært ekstremt sjelden at de har hørt noe som helst fra meg her nede i kjelleren. Uansett, det går bra med meg nå. Det kjennes så vidt at jeg har slått hodet, og jeg tror ikke jeg har pådratt meg hjernerystelse eller noe. Er flere som har sagt jeg burde ringe legevakta, men nei… Det skjer ikke… Når det gjelder å slå hodet tror jeg det var verre en gang jeg fikk en ball rett i bakhodet under en slåball-kamp på ungdomskolen for noen år siden. Da fikk jeg til og med kul som varte godt over en måned… Og DET smalt det!
Vi reblogges!
Auch. 🙁