I dag er det om noen timer akkurat to jævla døgn siden jeg fikk bekreftet noe jeg har hatt mistanke om… Lenge. I og med at jeg nå brukte tre prikker etter hverandre trenger jeg vel ikke si at det var en av de vanskeligere “nyhetene” som kom for en dag.

Jeg vil ikke si noe mer enn at jeg mistet noe den dagen. Noe som forhåpentligvis aldri kan bli det samme igjen… Og dere skal vite at jeg virkelig hater når folk skriver litt om noe, uten å gå inn på konkret hva det er for noe… Men siden saken er som den er så føler jeg at jeg ikke bør skrive noe om akkurat det…

Uansett tror jeg det er andre ting som folk flest lurer mest på akkurat nå. Hvordan går det med meg? Det var faktisk såpass tydelig at det var et spørsmål torsdags natt da både to av næreste familie og huseieren kom på inn. Jeg la meg i 17-tiden den kvelden, og sto opp rundt 23-tiden for at jeg i utgangspuntet kun måtte på do… Det var da jeg hørte at det ringte på døren. Jeg hørte det første gang før jeg rakk å komme meg helt inn på badet. Men valgte å ignorere det av gammel vane.

Folk som kjenner meg vet at jeg virkelig ikke liker overraskelser. Derfor åpner jeg heller ikke døren med mindre jeg vet om at noen kommer på besøk, OG at jeg har sagt at det var greit. Jeg var sikker på at det var noen polakker eller andre utlendinger som var ute etter å tigge penger, selv om det aldri har vært noen på døren på den tiden på døgnet.

Mens jeg satt på do oppdaget jeg et helvetes mas på telefonen. Sju ubesvarte anrop, fra intet mer enn fire stykk. Og et par meldinger. Før jeg hadde lagt meg hadde jeg skrevet nøyaktig hvordan jeg følte meg, på Facebook. Og ja, jeg vet at det er idioti med depressive og spesielt suicidale statuser på Facebook, men det er nesten en av de få måtene jeg har å få ut ting på. Jeg føler ofte å ikke bli forstått helt når jeg snakker med folk, derfor er det de ferreste jeg gidder å snakke med.

Denne saken er såpass spesiell, at jeg ikke følte i hvertfall da at jeg kunne snakke med noen. Jeg bare hadde behov for å få ut at jeg var og fremdeles er ganske nede. Og det uttrykket jeg sånn som dette…
«Mistet nettopp en av de største årsakene til å holde meg i live… Nå orker jeg snart ikke mer…………. :`-(»

Jeg hadde gjort statusen usynlig for de i den nærmeste familien, samt de som jeg leier hos.
Lite hjalp det når en av mine nærmeste venner kontaktet nettopp min mor, og huseieren. Og jeg klandrer vel egentlig ikke de som kontaktet dem for at de gjorde det… Selv om jeg virkelig skulle ønske at de lot være.

Jeg forstår godt tankene og frykten de måtte ha, og nå tenker jeg på de to beste vennene jeg har. Og det er ikke så rart, jeg ønsket bare å dø da. Jeg skal ikke si at det er så mye bedre nå, sånn egentlig heller. Men det som forundret meg er at de ble så urolig først da. Med tanke på at de vet at jeg har vært veldig nede og slitt med tanker mye lengre enn bare siden det som skjedde torsdag…

Jeg trodde også at de tross alt hadde fått med seg at jeg er for feig til å gjøre alvor ut av det jeg ganske så ofte har lyst til… For meg kom det spetaklet på kvelden mer uventet på, enn selve grunnen til at jeg falt enda et par hakk ned i den mentale kjelleren igjen. Men det kommer vel mest fordi jeg trodde at folk hadde fått med seg at jeg har slitt med suicidale tanker som har kommet frem og tilbake i en jævla berg og dalbane siden en eller annen gang på ungdomskolen. For meg har det blitt en vane… Og jeg har alltid vært åpen om det. FOR ÅPEN. Den statusen på Facebook den torsdagen var langt i fra den første jeg har skrevet og lagt ut av den sort.

Det er riktignok tre år siden jeg skrev så alvorlige statuser sist, og da kjente jeg ikke de som nå er mine beste venner… Men, ja. Jeg ble litt overrasket over det spetaklet som ble den natta. HELDIGVIS gikk folk rimelig fort. Kun en av de totalt tre som kom innom ble sittende igjen en stund, etter mitt ønske.

Men ja, jeg lever. Jeg vil ikke alltid leve. Men jeg gjør det likevel, fordi jeg altså er for feig til å gjøre noe. Jeg har en stor paranoia for å mislykkes og bli handycapet eller noe… Jeg har lest for mange utrolige artikler om folk som har overlevd det uoverlevbare, dessverre… Så derfor tror jeg at folk kan ta det rolig uansett hvor hardt jeg virkelig ønsker å bare gå 7 fot under.

Nesten så jeg kan gå til folkeregistret og be om å få Suicidal som mellomnavn!…

© Bildet tatt fra uhaweb.hartford.edu

Helt til slutt.. Det er ikke bare telefonen som har fått inn en del meldinger siden torsdag. Det har også kommet inn noen mail for folk som skriver at de gjerne vil være der for meg og la meg få snakke om jeg vil det. Jeg setter HALVVEIS pris på det. Med halvveis mener jeg at det er ikke alle de tilbudene jeg setter pris på da noen av de kommer fra “venner” som jeg anser som falske. Mesteparten av de som har tilbudt seg å være der for meg er vel og merke gode folk som jeg vet mener det de skriver, men, ja… Den andre årsaken til at jeg ikke vil snakke, er altså at dette er en sak som gjelder flere enn meg, så derfor holder jeg meg for god til å snakke om det. Det er tydeligvis heller ikke noe vits i å snakke med noen av de jeg eventuelt burde ha snakket med….

Så… Da har jeg egentlig ikke mer jeg ser til hensikt å forklare eller fortelle. Dere vet nå hvordan jeg har det.. Eller, det gjør dere virkelig ikke. Men dere vet nå at det ikke går så jævla bra, men at jeg er i live. Og det var egentlig bare det.

Vi reblogges!