Jeg vet ikke hvem du er, ikke bestandig.
Ikke at du heller vet hvem jeg er, hele tiden.

Alt blir så blåst opp når noe skjer for meg.
Alle følelser, gode eller onde blir så ekstreme.
Ekstreme følelser fører ofte til ekstreme avgjørelser.
Ord, handlinger, flere ord.

Jeg vil du skal elske meg, og bare meg.
Føler meg så usikker på hva du tenker, innerst inne.
Vi vet begge at ikke alt kommer frem.
Noe holdes inne, av hvilken grunn?

Er du redd for hva som måtte skje?
Jeg tror det er noe som står i din vei.
Hva føler du egentlig, innerst inne?
Hva hindrer deg i å hele tatt kjenne etter?

Lite vet jeg om din fortid.
Litt om hvem du er.
Folk sier før ikke betyr noe.
At fortiden ikke trenger lys.

Presse noen vil jeg ikke gjøre.
Jeg håper vi en gang kan på kjent.
At du vil stole på meg, og vise ditt sanne deg.
Kanskje det ikke er like farlig som du tror?

Verden er slem, det vet vi begge.
Du er ikke alene om å streve med trygghet.
Du er ikke alene om å stole på fremtiden.
Hvis du en gang vil si, jeg vil høre.

Jeg elsker deg.
Jeg vet ikke om du vet det, sånn egentlig.
Ikke alltid vært så flink til å føle deg trygg på meg, på oss.

Jeg vil i hvert fall du skal vite noe;
Hvis du en gang vil åpne deg.
Hvis du en gang vil fortelle hvorfor, hva og derfor.
Jeg vil prøve å forstå, lytte, ta deg på alvor.

Kanskje er det ikke så farlig som du tror?
I hvert fall, jeg håper fremdeles, jeg tror og venter.

Vi reblogges!