Det finnes tre typer vampyrfilmer å forholde seg til. De møkk dårlige, de som er sånn passe og de som er gode. “The Living Dead Girl” (opprinnelig “La morte vivante” fra 1982 er en film som hos svært mange har lagt seg på hyllen over klassikerne. Filmen må sies å være et av den franske filmskaperen Jean Rollin sine beste verker, og intet uten grunn.

Filmen starter med at noen tjuvradder bryter seg inn i et gravkammer for å stjele verdisaker som smykker og lignende som de døde er gravet ned med. Blant de som ligger der finner de den unge og vakre jenta Catherine Valmont (spilt av Francoise Blanchard). Mens bandittene tar for seg blir stedet brått rystet av et dramatisk jordskjelv som blir noe skjebnesvangert for flere enn bare de i kammeret. Catherine våkner til live igjen, to år etter sin død og etter å ha drept mennene i kammeret bestemmer hun seg for å finne tilbake til det hun døde fra.

Jakten på sin tidligere identitet fører henne til et herskapelig og vakkert slott hvor hun møter igjen sin blodssøster Barbara Simon (spilt av Marina Pierro). Barbara er selvfølgelig både overrasket og glad for å se igjen venninnen sin og stiller sine spørsmål. Catherine har riktignok noe problemer med å snakke enda, men det er bare midlertidig. Barbara forstår ikke helt med det første at venninnen faktisk har vært død. Har folk bare gravd ned en tom kiste og gjemt venninnen for henne et annet sted? Har hun vært i live hele tiden?

© Bildet tatt fra welcometocrystallake.com

Når det går opp for henne at venninnen er blitt en slags vampyr innser hun at hun må hjelpe. Med “en slags vampyr” mener jeg at hun ikke er en 100% gjennomført vampyrskikkelse. Ei eller ikke 100% menneske. Det som irriterer meg mest med denne filmen er det faktumet at hun helt fint spasserer utendørs under solen. Faktumet at vampyrer ikke skal gå ute i sollys er noe skaperen av denne filmen kanskje ikke har fått med seg, eller helst ignorert. Samtidig ser det ikke ut til at hun har en alt for sterk tørste etter blod heller, bare bittelitt innimellom. Så Catherine Valmont er ikke den aller mest troverdige og best gjennomførte vampyrskikkelsen gjennom historien, men hun er likevel mange nivå over de tullete wannabe-“vampyrene” i Twillight.

De eneste som egentlig ser ut til å ville hjelpe Catherine er hennes venninne Barbara og en pågående, slitsom og masete turist fra amerika, som ikke en gang kjenner henne overhode. Men bare ikke klarer å la være å legge seg borti andres ting.

Catherine selv derimot føler en stor avsky mot den hun er blitt. Hun kaller seg selv ond og vil ikke drepe de stakkars menneskene som Barbara kidnapper for hennes skyld. Catherine vil sette en stopper for alle lidelsene hun påfører seg selv og andre, og ber sin venninne om å drepe henne. Barbara nekter å høre på henne og mener at hun ikke tenker klart og ikke hører hva hun selv sier. Uten å røpe for mye kan jeg si at filmen får en noe tragisk slutt for dem begge.

© Bildet tatt fra dvdbeaver.com

© Bildet tatt fra mondo-digital.com

Til tross for at Catherine Valmont som nevnt over ikke er den best gjennomførte vampyrkarakteren i den fiksjonelle verdenen er “The Living Dead Girl”/”La morte vivante” likevel en film jeg mener alle vampyrelskere og blodfasinerte sjeler bør få med seg før de legger seg i den mørke kisten. Til tross for at den også har noen tvilsomme skuespiller prestasjoner og at enkelte av scenene virker noe enkle der og da, er dette fortsatt en klassiker. Spesielt når man tar hensyn til når den faktisk kom ut. For den har en tilfredsstillende dose med både blod, nakenhet og erotikk. Den har også et klassisk, godt horrorpreget soundtrack som er mer sjeldent i dag. Og ikke minst en god og mer original historie.

Den er heller ikke i det lengste laget. Og skulle du bli skuffet, er det likevel ikke snakk om veldig mye av din tid som måtte gå tapt. Jeg vil i hvertfall ambefale å gi den en titt!

Terningkast

Vi reblogges!