Laget en liten videonovelle for de matlystne.
Hvis noen ikke skulle ha mulighet til å se videoen så kan teksten leses her:

Mannen.
Han satt der og tenkte sitt.
“Fiskegrateng”, tenkte han.

Den gule, flytende tingen han ikke en gang ante om var gul.
Han plystret på en lett melodi. Han hadde plystret den samme låta så mange ganger at den satt like godt fast til hjernen som en våt deilig pannekake som noen hadde kastet i taket.

Snart var tiden inne. Han stirret som en åpnet laks mot ovnen.

“Neimen, hva er det her?”, brøt han ut. Han hadde satt seg på leverposteiskiva fra i går mårres.
Han tørket det forsiktig bort med et rent og tørket bananskall. Nå var han like fin igjen. Nesten.

Klokken tikket fortere enn en rullende bruskorsk. Nå ja, snart nå.
Han tok litt på en pølse mens han klødde på en gammel loff han kjøpte forrige uke.

Pling. Nå var tiden inne. Begeistret åpnet han ovnen!
Men hva var dette? Ovnen var tom? Skuffet innså han hva som var galt.
Han hadde aldri satt gratengen inn. Nå måtte han vente i 40 minutter til.

Og det syntes han var minst like ille, som at mange bitre seigmenn nå undret seg hvorfor de hadde sett på denne råtne osten av en videokneip!