Uten det onde ville vi ikke hatt det gode.
Og uten det gode ville vi ikke hatt det onde.

Ja, for hva er vel godhet uten ondskap?
Hvordan kan vi vite hva som er godt, hvis vi vet hva som er ondt?

Dette er et spørsmål som har svermet litt i tankene mine en god stund.
Jeg er uten tvil bestemt på at disse to tingene skaper hverandre.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Hadde det ikke vært for at verden er full av forferdelige ting, så hadde vi brydd oss mindre om oss selv, og hverandre.
Når vi hører om og vitner til fæle hendelser blir vi minnet om at det kunne ha skjedd oss selv, eller noen av de vi er glade i. Dermed blir vi også mer bevisst på at vi skal passe godt på de vi er glade i, vise at vi bryr oss om hverandre, og forsøke å gi oss selv og hverandre et best mulig liv.

Etter 22. juli i fjor gikk det opp for oss at det er ikke bare utenlands at umenneskelige ting skjer.
Det er ikke bare alle andre steder at folk blir drept, det er ikke bare alle andre steder at terror skjer, det kan også skje på norsk jord.

Jeg tror at denne massakeren gjorde at i hvertfall noen av oss ble mer bevisst på å elske de vi har rundt oss best mulig mens vi enda har sjansen. Likevel ble ikke Norge et bedre land å bo i. Selv etter 22.07.11 hører vi stadig om nye drap, voldtekter, diskrimineringer, utestengelser, tilfeller av mobbing, også videre.

Jeg frykter at jeg har alvorlig rett når jeg nå skriver at vi vil oppleve lignende igjen, om ikke flere ganger verre.

Likevel, noen av oss ble mer bevisste på at vi ikke skal ta våre venner forgitt.
Generelt vet jeg om en del mennesker som har blitt varmere av de mer de vonde opplevelsene livet har kommet med. En av de mest omtenksomme, fornuftige og gode menneskene jeg vet av er de som har vært borti veldig mye forjævlige ting.
Folk som har opplevd mye selv, blir smarte nok til å ikke dømme og plage andre like lett.

De vennene av meg som derimot ikke har opplevd like mye, opplever jeg kan være raskere til å dømme, og kanskje ikke er like bevisste på å ta like godt vare på seg selv og folk rundt, som de som altså har opplevd mer på kortere tid.

Ondskap former godhet.
Selvfølgelig skaper ondskap ondskap også.
Men uten ondskap ville vi igjen ikke ha hatt godheter på samme måte som vi har i dag.

Vi trenger å bli minnet på fæle ting.
Vi trenger å se og høre om ting mange av oss helst ikke vil tenke på.
Nettopp fordi vi på den måten blir mer bevisste på å passe på de vi har, med kjærlighet, forståelse, respekt og vennlighet.

Fjerner vi det onde, fjerner vi også oss selv.
Uten ondskap ville vi ikke vært her i dag.
Uten ondskap ville verdens befolkning rett og slett vært tilintetgjort!

Så, takk Satan (vår indre demon) for den ondskapen han gir oss, sånn at de gode menneskene kan leve og formere seg videre.

På en annen side, hva vet vi egentlig om hva som er godt og ondt?

Vi reblogges!