Hei, jeg heter Emilie. Men egentlig så gjør jeg ikke det. I folkeregisteret har jeg et annet navn, og til og med et annet kjønn.

Jeg er født som gutt og oppdratt deretter, og i det daglige lever jeg fortsatt som det mannlige kjønn. Jeg tror ikke noen av dem jeg jobber med eller tilfeldig forbipasserende på gata i min hjemby Trondheim vet at når jeg kommer hjem så skifter jeg både identitet og antrekk. Så fremt jeg tilfeldigvis er hjemme alene da, for jeg bor dessverre i et kollektiv.

Og her kunne jeg skrevet at jeg er superhelt. Men det er jeg altså ikke. Jeg er en jente i guttekropp. Hadde det vært synonymt med superhelt hadde jeg også vært temmelig ubrukelig, for jeg tør ikke gå utendørs som jente. Det er kun når jeg er alene eller med de av vennene mine som jeg stoler nok på til at jeg har fortalt dem det, at jeg tør å være meg selv.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

(Og her legger jeg inn en kunstpause så de av de lykkelig uvitende vennene mine som tilfeldigvis ser dette innlegget og kanskje kjenner meg igjen, og dermed blir sure for at jeg ikke har sagt noe, enda vi er så gode venner, kan få rast fra seg).

Men jeg er lei av å være et dobbeltliv, og å gjemme meg i et (kles)skap. Jeg har lyst til å begynne å leve som jente i det daglige også. Derfor har jeg begynt å brette ut deler av privatlivet mitt og mine erfaringer og utfordringer i en blogg, som du finner på http://emiliesskap.blogg.no/, i håp om å bli akseptert som den jenta jeg ønsker å være. Men det å lage en blogg er i seg selv tydeligvis ikke nok for å få lesere, man må tydeligvis hore seg litt, og dermed var noen som foreslo å gjesteblogge hos en allerede etablert blogger, som Aylar von Kuklinski. Så her er jeg.

Dette lover forresten bra. Her oppretter jeg en blogg for å bli akseptert som jente, og noe av det første jeg gjør er å hore meg. Noe sier meg at jeg neppe noen gang får holde tale 8. mars.

Men hva vil det si å være jente i en guttekropp? Det byr jo på noen utfordringer, og jeg har allerede i bloggen min, som du fortsatt finner på http://emiliesskap.blogg.no/ (jeg ble oppfordret til å referere til bloggen, med adresse, når jeg kunne) snakket om sånt som skjeggvekst. Enkelte sliter med at skjeggstubbene vokser så raskt at de stikker frem gjennom et tykt lag med foundation allerede etter et par timer. Men jeg er heldig som ikke bare har beskjeden skjeggvekst, men som også er 170 høy og bruker størrelse 41 i sko, så jeg kan finne klær og sko i normale størrelser overalt. Jeg slipper å spesialbestille noe. Men i forhold til klær er det fortsatt noen utfordringer.

Rent fysisk er jeg jo fortsatt en gutt, med alt som følger med. Jeg har dermed bredere skuldre enn de fleste jenter. Midjen min er på et annet sted enn den er hos de fleste jenter. Jeg har heller ikke noen pupper med kløft å vise frem, selv om jeg selvsagt bruker innlegg i bh-en og faktisk kan lage en falsk kløft ved å snurpe meg selv litt sammen. Men litt lenger nede på kroppen har jeg noe som absolutt ingen jenter har, og som jeg definitivt bør skjule.

Så når jeg skal ut og shoppe en kjole, så må jeg finne en som ikke fremhever, men dekker over skuldrene. Den må være formsydd akkurat på de rette områdene sånt at jeg får den kvinnelige midjen på riktig sted. Den kan ikke ha for mye utringning for å ikke avsløre mangelen på pupper, og samtidlig avsløre innleggene i bh-en, og så må den absolutt ikke være for kort, så visse personlige gjenstander i underlivet stikker frem, selv om jeg også bruker diverse figurformende undertøy under kjolen for å stramme inn det som ikke skal være der og gi meg de riktige feminine formene. Men det er virkelig mye jeg må ta hensyn til for å finne en kjole som sitter riktig, og får meg til å se bra ut.

Akkurat som hos en vanlig jente altså.

Men dette vil bli barnemat i sammenligning med den store utfordringen som venter meg. Som sagt har jeg aldri beveget meg ute blant folk som jente (karneval regnes ikke), men på onsdag reiser jeg til London for å finne meg selv. I overført betydning. Jeg tror nemlig ikke at jeg gjemmer meg i London, og trenger å bli funnet. Derimot så tror jeg at tiden er moden for å prøve å leve som jente i en periode, og for tryggheten sin del så starter jeg i en by hvor jeg ikke kjenner noen. Den eneste jeg tar med er bestevenninna mi, men det gjør jeg for tryggheten sin del. Hvordan dette vil gå, det vil tiden vise. Og ikke minst vil bloggen min vise det også. Jeg kommer til å fortelle om det der, enten underveis eller når uka er over, avhengig av om vi får tak i litt internett mens vi er der.

Så følg med på http://emiliesskap.blogg.no/ hvis du vil følge min ferd ut av skapet.

Og forresten, http://fullstendigkaos.blogg.no/ virker som en fin blogg. Jeg synes du skal fortsette å lese den også.

– Emilie