Å sprade ut i midt på natta på en hverdag er ikke noe alle gjør.
Jeg gjør det. Mørkefrykt er noe jeg ikke har. I alle fall ikke i skremmende stor grad.
Tankene som ligger i hjernens innerste grop blir gjerne litt av en annen sort, når man er ute i natta, enn de er på en lys dag.
Spesielt det å gå på en sti, omringet av trær og en elv er en følelse som ikke kan beskrives korrekt nok.
Fantasien blir satt på prøve. I alle fall dersom det ikke finnes noen form for lys, annet enn det lille som man får ut av mobiltelefonen.
Plutselig skvetter selv jeg til. Noe lavtflaksende holdt nettopp på å treffe meg. Kunne det være noe så nusselige som ei forvirra flaggermus ut på tokt? Etter det høyeste berg av sannsynlighet er jeg alene der ute. Skulle det skje noe, måtte jeg vente til daggry før en tilfeldig forbipasserende kunne finne meg og hjelpe meg fra noe som eventuelt skulle ha hendt meg.
Vel, fare finner man over alt, og jeg vil nesten påstå at det er skumlere ut i dagslys blant mange gæerne folk som vi lever i sus og dus med, fremfor å spasere ut i mørket hvor det eneste selskapet man får er av noen fugler, og kanskje noen små mus, rotter eller lemmen?
Å gå rundt i mørkeste natta med høylytt rock på begge ørene, så man ikke hører noe annet er gjerne litt dumdristig for noen, da man ikke hører så godt hva som er rundt. Samtidig er det jo unektelig en måte å bli mindre paranoid på. Jeg mener, det er utrolig lite lyder som skal til, for at man skal bli sengevæter. Bare det at ei lita mus løper i gresset, kan være skummelt nok for noen så lenge man bare hører de små lydene litt fjernt, uten å kunne se hva man frykter det skulle være.
For meg er ikke natta koblet med frykt, ikke automatisk i alle fall.
For meg er mørket og natta koblet til ro, inspirasjon og fred i sjela. Jeg slapper mye bedre av, enn om jeg er ute i dagens lys. Jeg kan ikke noe for det, men jeg er veldig skeptisk til mennesker, sosial angst så det holder. Er ikke redd for menneskene i seg selv, men det er sykelig mange prestasjoner hos andre jeg ikke hæler. Ut i skogen slipper jeg de masete tenåringene, de skrullete voksne opdalingene, og alle de andre i nærheten jeg ærlig sagt bare synes er teit.
Nei, slå av lyset. Og du gir meg ro.
For natta er en god venn. Kos og hygge er vel og bra, men morbiditet og en sort tåkenatt er så mye, mye bedre!
Vi reblogges!
