… er egentlig lettere enn mange tror.
Å glede andre, er ikke alltid noe som man behøver veldig sterk kompetanse til.
De fleste mennesker, tror jeg, kan viss man virkelig vil. Eller, nei, alle kan, hvis man vil.

Dette innlegget jeg skal gi dere nå, kommer kanskje til å være litt fjernt fra det dere er vant til ellers, men la gå.

Å leve er en kort prosess i det store bildet, som for de fleste av oss kan føles lang.
Men livet er igjen egentlig alt for kort. Det er for kort til at vi kan gå rundt og hugge hodet av naboene våre hver gang bikkja deres bæsjer på vår plen. Livet er for kort til å hate. Livet er fort kort til å legge nag.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Rottene mine er for tiden en av de beste støttekompisene jeg har i livet mitt, da de er veldig sosiale og intelligente dyr <3

Alt for mange er innerst inne i seg selv så ensom, og redd at de kjenner bare til to følelser, frykt og hat.
Jeg snakker om erfaring. Jeg er bare 21 år. Og jeg har brukt alt for mye tid på å konkurrere ned andre, ydmyke folk som har gjort meg feil, kritisere de jeg ikke har hatt til overs for, og jeg skal ikke lyve ved å si at det ikke vil fortsette å skje i fremtiden.

Men akkurat i kveld, nå som jeg skriver dette innlegget, så føler jeg for å skrive et sjeldent innlegg, som ikke er skrevet fra mitt hjerte og mine hender så alt for ofte.

Å glede andre er så lett, og attpåtil så grusomt vanskelig.
Det er vanskelig å glede andre når man selv er nedtrykt i et stort, ensomt hull hvor man ikke har sett tegn til håp og klare tanker på lang tid. Verden er full av hindrer, ignoranse og trangsynthet. Det er ikke til å komme vekk fra.

Men nå skal jeg ikke skrive mer om det, for dette innlegget hadde jeg tenkt skulle handle om det motsatte av det mørke. Nemlig det lyse.

Å stille opp for andre er en god ting. Som jeg har skrevet før, kan man ikke alltid stille opp, da man også må finne en grense for sin egen del også. Men det å hjelpe andre når man kan, det er det lite i verden som virkelig slår.

Faktisk er det ikke alltid nødvendig å gjøre det så komplisert heller. Det å brenne av masse penger for å kjøpe oppmerksomhet og lykke til et annet menneske er egentlig ikke nødvendig i hele tatt. Å være der for andre innebærer heller ikke at man alltid må si så utrolig mye, og man trenger ikke alltid å forstå den som sliter hele tiden heller. Men det å være der. Å for eksempel sitte hos noen som har det vanskelig, det kan for mange hjelpe mer enn man får inntrykk av.

Bare å sitte i samme rom som noen som har det vanskelig kan gjerne være nok det. For om man ikke er enig i alt, så er man der i alle fall likevel, og det er en veldig god start på kjærlighet og vennlighet. Så skader det heller ikke å si at man er glad i de rundt seg, uansett om det er kjæreste, venn eller familie.

Vi er så absolutt forskjellig, og jeg vil dere skal ha det klart at det jeg skriver nå ikke gjelder for alle. For ja, det finnes også mennesker som får det best av å få ro og være alene. Jeg er mer et slikt menneske som har lært meg å sette pris på å få folk rundt litt på avstand, når det er noe, og for meg føles det ikke feil eller ensomt da, for meg føles det nødvendig.

Men samtidig synes jeg det er veldig godt å vite at det finnes folk i den fordømte verden som er der, hvis jeg vil det. Å det å få vite det, og innimellom få påmint det, det er ofte det beste plasteret en gutt som meg kan få på sitt blødende sår.
Jeg er ikke så glad i at folk ringer og maser på meg når jeg helst bare vil være alene, men det å likevel få en liten tekstmelding om at noen veldig gjerne vil og kan snakke med meg i timevis om det er det å gjøre, dersom det er noe, det er noe jeg setter veldig pris på. Og sånn tror jeg det er med de fleste av oss. Å vite at man ikke er alene og hjelpeløs, selv om man kanskje føler det der og da, er ofte en veldig god og sunn medisin.

Så kan man også sende et brev, en melding på facebook eller en sms til de som har det vanskelig. Og den trenger ikke være veldig lang. Det kan rett og slett være så enkelt som et eneste positivt komplement!
Menneskeskjebnene i verden er uendelige, og det er også måtene å hjelpe på. Så jeg har ingen fasit som gjelder alle.

Men det jeg har skrevet nå, det er i det minste ting jeg personlig vet funker på meg selv, i alle fall i blant.

Vi reblogges!