hits

11.01.2012, 23:07

Det er ikke alltid alt som er like lett å forstå, verken når noe forekommer, eller etterpå.
Vi menneskerer så utrolig ulike, og samtidlig veldig like. Mange av oss snakker om ting vi kan noe om, mens andre plaprer om ting de tror de vet noe om. Og de to tingene er veldig forskjellig.

Vi vet så utrolig mye om ting, men plutselig kan det forekomme at tvilen slår til! Vi utaler oss, og har tenkt en god del på både smått og godt, stort og vondt! Vi er alle plassert på en rund ball, populært kalt jordkloden, den samme ballen skal vi også plukkes bort fra også. Noen blir prikket ut veldig plutselig under det vi kaller for ulykke eller drap, noen vissner bort, og noen andre velger å trekke seg selv fra det store kartet. Det vi alle har til felles, uansett hvor vi er plassert henn; vi er alle født, og vi vil alle bli utryddet, utvisket, erstattet og glemt en gang!



Vi er alle sammen uerstattelig, samtidlig er vi ikke det! Om du dør så er det flere enn du aner som vil sørge og mest sannsynlig savne deg hver eneste dag til de selv fordufter. Men i det store og hele kan alle erstattes, vi er alle ulike, ingen har det hjertet som bare du har! Men i det store og hele finnes det alltid noen som kan "ta din plass", og det er alltid noen som kan gjøre noe bedre.

Det er kanskje kynisk, men vi mennesker er veldig lett sånn, noen lettere enn andre, til å "glemme" de døde til fordel for de levende. Poenget mitt er; selv ett mors beste barn KAN faktisk teoretisk sett erstattes, vi mennesker er alle lette ofre for hjernevasking. De døde vil alltid forbli savnet hos de som kjente èn, likevel, og igjen; Alle KAN faktisk erstattes selv om de er helt uerstattelige!

Det verste noen kan gjøre mot de som er glad i èn, er å ta sitt eget liv!
Selvmord er fortsatt i 2012 et tabulagt tema for mange, og tabupleddet vil ikke bli tatt vekk med det første, mest sannsynlig aldri. Og det er heller ikke noe mål i seg selv, at det skal bli. For vi er alle sammen ulike, noen mer sårbar enn andre, og det er slik det skal være. Likevel er det en person som tørr å skitne seg til, som har sine egne tanker om temaet og som til tross for, helt sikkert noen reaksjoner, likevel vil si hva jeg tenker i det frie Norge, om selvmord.

Jeg har kjent til en person som har begått sitt eget liv, en person som var den siste i mitt hode som jeg rent teoretisk trodde skulle ta livet sitt. En person som alltid fremstillte seg selv som en gledelig blomst, som ingen kunne knekke stilken og magien i. En person som alltid var positiv ladet, med humor og oppmuntringer. En person jeg ikke kjente veldig godt personlig, men som jeg likevel har hatt en god del med å gjøre i 1-2 år. Når jeg nå hører at andre snakker om denne personen er det nesten med et sukk. For det folk flest omtaler vedkommende i dag som, er "h*n som tok livet av seg, da og fordi......". Hvorfor er det absolutt selvmordet, og den overaskende exiten som folk snakker om når vedkommende først skal snakkes. Hvorfor ikke heller snakke om alt det vedkommende gjorde før h*n gikk sin egen vei til et annet sted?

Selvmord er et fordømmende tema, ofte omtalt som svik, en skuffende avgjørelse og feighet. DET syns jeg er veldig skuffende at mange sier! Ja, det er trist når noen gjør noe slik. Og, ja; livet går opp og ned, og du finner alltid noen som har det verre, som faktisk ikke har gitt opp til tross! Men det er nettopp der poenget mitt ligger også! Vi er alle så forskjellige. Det er en grunn til at enkelte som har det tøffere enn andre, likevel velger å leve, mens andre som har det litt mindre tøft velger å avlive seg selv. Alle som snakker om, og fordømmer selvmord har ikke gjort det selv, enda! Derfor blir det også litt rart at vi som enda lever skal fordømme det. Men også der skal jeg faktisk si; vi er alle forskjellige...



Jeg har absolutt ingen mening med å beskytte selvmord i seg selv, men likevel, jeg har en forståelse for at det blir gjort i enkelte tilfeller, til tross for at vedkommende hadde mange venner og familiemedlemmer som var/er verdens beste! Poenget mitt er; selvmord er et individuelt valg, akkurat som alt annet! Og akkurat som alt annet vi selv ikke har vært borti, og gjort, så er også selvmord noe jeg syns vi heller skal prøve å forstå, fremfor å forkaste! Jeg oppfordrer på ingen måte IKKE til selvmord. Jeg syns bare ikke vi som levende individer skal fordømme det, for alt har sin årsak i verden, enten det er snakk om spontanhet, mental blackout, eller noe helt annet!

Du kan kanskje sitte og fordømme selvmord og dette innlegget akkurat nå! Men hvem vet, kanskje er det nettopp du som en gang som sitter med tanken, og kanskje i verste fall velger å gjøre tanken om til en drastisk handling? Jeg har kjent folk som jeg har vært glad i, og som har betydd mye for meg. Og jeg har vært lei meg for at folk har gjort en slik ting, men jeg har likevel ikke klandret dem for det, heller prøvd å forstått. For det er virkelig ikke alt som skal være like enkelt i verden, det kommer det aldri til å være. Det gjelder bare å leve best mulig som den vi er, og forsøke å forstå best mulig, og helst holde hodet mest mulig kaldt, og alltid fokusere på lyset, som faktisk alltid finnes, selv om det er slukket, og vi ikke kan se det der og da!

Vi reblogges!


lenamon

11.01.2012 kl.23:15

Her tar du opp et utrolig viktig og sterkt tema. Jeg som deg, vil ikke oppfordre noen til selvmord, men jeg er enig i at vi skal ikke dømme. Det mennesket som begår selvmord ser ingen annen løsning akkurat der og da. For del aller fleste ville jo livet blitt bedre, om de hadde valgt å forbli i det - men i det de begår det du så fint kaller avlivninger - så ser de ikke det. Det er mørkt. Reaksjonene hos de pårørende vil likevel være forståelig, de vil føle svik, sinne, bitterhet, sorg, desperasjon - de må få lov til å føle det. Det er sorg.

Uansett er det trist at noen synes livet er så vondt at de ikke orker å leve lenger. Det er alltid et stort tap, når noen velger å forlate livet. RIP <3

11.01.2012 kl.23:28

"Alle KAN faktisk erstattes selv om de er helt uerstattelige!" Huffda.. og jeg kan ikke bestille importert extensions lenger fordi alt kommer fra utlandet nå for tiden":...

Du må ikke være så selvmotsigende :) Dessuten kan du ikke si slikt. Du kan bare si det på vegne av deg selv. Du kan si at FOR Deg kan alle erstattes. og at for deg kan noen andre ta plassen dersom noen dør. Men du kan ikke si at alle kan erstattes for alle. Slik er det faktisk ikke. Selvfølgelig kan man få nye venner dersom noen dør, men det kan man selv om de den "gamle" vennen er i livet også, skjønner? For meg kan ikke de uerstattelige erstattes. Dersom noen av de jeg elsker dør, så er det ingen som kommer til å ta plassen til den døde. Jeg kommer selvfølgelig til å få flere venner, men de får sin egen plass, akkurat som om den døde fortsatt hadde vært i live.

Det er forresten ingen ting som heter å begå sitt eget liv. Man begår selvmord, man begår ikke sitt eget liv.. Det blir helt feil grammatikk. :)

Bestemors krok

11.01.2012 kl.23:30

Selvmord er et viktig tema å ta opp, det kan skje den beste. Vi veit heldigvis ikke hva livet bringer.

Det er noe som heter at utenpå smiler man og inni gråter man...vel...noe i den duren. Det jeg mener er vel at selv den blideste personen utad kan bære på et stort mørkt rom inni seg. Jeg støtter heller ikke selvmord, men må akseptere at det skjer

caroline - din hverdagshelt

11.01.2012 kl.23:30

Ville egentlig bare takke deg for dette innlegget.. :)

Kakedamen

11.01.2012 kl.23:33

But then again er det kanskje ikke alltid så vesentlig hvilke problemer andre har ettersom man opplever sine egne problemer nærmest og for personen som har de blir de vel dermed størst når det har gått så langt at vedkommende er villig til å ta livet av seg. Det finnes også kjemiske situasjoner som kan oppstå i kroppen hvor folk blir så deprimerte at de til slutt ikke klarer å leve ett sekund til med den smerten i kroppen. Om man pådrar seg en slik "sykdom" og i tillegg er en person som har vanskelig for å vise det samfunnet så fint kaller svakhet (som jeg mer mener er en del av pakka med å eksistere)og har problemer med å spørre om hjelp kan det ende med ett selvmord. Jeg kan forstå hvorfor ett menneske tar det valget. Det kommer til ett punkt hvor man har problemer med å puste nærmest og da blir dagene lange...plutselig dreier det seg ikke om å puste igjennom dagen engang...ikke timen...ikke minuttet, men ja, nettopp sekundet, da har det ingenting med svakhet å gjøre, det har noe med å ikke klare å se noen annen løsning og å ha ett behov for å få en slutt på slitet med en gang. Og det å plukke opp hvor alvorlig noe er for de pårørende kan være nærmest umulig. Jeg syns det er superbra at du har laget ett innlegg om dette. Alle kjenner noen, eller noen som kjenner noen som har tatt livet sitt og jeg er helt enig i at det er tragisk at deretter skal alt handle om at de tok livet av seg. Ett menneske er så mye mer enn de siste minuttene av livet sitt og det hadde ikke skadet om man prøvde å bevare minnet til vedkommende som noe mer enn "H*n som tok livet av seg vet du". Ett viktig og bra innlegg.

Marthe Eline Hardy.

11.01.2012 kl.23:35

Jeg hadde en periode hvor alt var helt kaos. Jeg hadde løyet, åpnet kjeften en gang for mye, snakket stygt om noen og gjort veldig mye, som alt ble avslørt på en og samme tid. Jeg følte meg håpløs da. Hjemme føltes det ikke som om noen støttet meg, og på skolen så folk ned til meg, fordi enkelte ikke klarte å holde tett om alt jeg hadde gjort. Da selvmord var planlagt og alt, og jeg spurte mamma om vi kunne ha filmkveld (bare for å ha et siste godt minne med henne), så valgte hun filmen "Veronika vil dø" uten en anelse om at jeg skulle ta selvmord. Filmen handlet om en jente som prøvde å ta sitt eget liv, men som overlevde de skadene hun påførte seg. Midt i filmen sa mamma; "huff, så egoistisk å ta sitt eget liv. Jeg kan ikke fordra de som gjør det, det er feigt". Da stoppet jeg filmen og løp opp på rommet mitt. Jeg kunne bare ikke ta livet mitt etter mamma's ord.

Og ting ble bedre, men har også rukket å bli verre igjen. Allikevel holder jeg meg flytende og forteller meg selv at jeg ikke skal gi opp.

Maren :)

11.01.2012 kl.23:43

HEEEELT uenig i dette, jeg mener dem som begår selvmord er egoistiske og FEIGE! Livet kan vær HELT jævlig men ingen ting kan vær værre en at din mor, bror, far, søster eller barn finner deg dinglene, blødene eller stiv! Selv har jeg mistet alt for mangen, jeg syns ingen ting om det. vi lever i norge og vi har et STORT hjelpe apperat rundt oss..

BRUK DEMM

Aylar Von Kuklinski

12.01.2012 kl.00:05

Maren: Du har helt rett i at Norge har et stort hjelpeapparat, sammenlignet med veldig mange andre verdenssteder. Men likevel syns jeg du skal være forsiktig å dømme, til tross for at du har mistet mange og mest sannsynlig kanskje bærer noe nag til dem, fordi DU føler deg sviktet av dem?

Aylar Von Kuklinski

12.01.2012 kl.00:09

Marthe Eline Hardy.: Skjønner både deg og moren din godt. Selv syns jeg ikke nødvendigvis det er egoistisk, eller feigt å ta sitt eget liv. Det er mange som mener det, men det er ingen av oss levende som hundre prosent kan snakke om selvmord, da det er ingen av oss som har fullført det.

Jeg håper at ting blir bedre for deg, og hvis du ønsker å snakke med noen utenforstående, så vil jeg veldig gjerne tilby deg å være en venn du kan snakke med om stort, og smått.

Vil være anonym

12.01.2012 kl.00:16

Jeg syns det er egoistisk av dem som sier at selvmord er egoistisk. Jeg vil ikke si det er et lett valg å ta i det hele tatt. Det er siste alternativet på noe man har tenkt på lenge, fordi man rett og slett ikke orker å leve lengre fordi det er så mye smerte og negativitet i livet. Har hørt så mange ganger at folk sier at det går oppover og nedover men er man deprimert så er det faen meg en helt annen ting. Det er værre enn at en kjæreste slår opp med deg, det er verre enn at noen dør. Har du ikke vært skikkelig depressiv og vært innom tanken, så aner du ikke hva du snakker om. Har opplevd opp og nedganger selv, så vet hva det er.

Skjønner ikke hvorfor det skal være urettferdig å velge den veien ut av livet? "Det enkleste valget?" Nei! Det er ikke noe enkelt valg, det BLIR enklere fordi å leve blir vanskeligere! Som for meg, familien min VISSTE jeg var på sykehus, alvorlig syk. Ingen brydde seg. Gikk på skole. Hadde ingen venner. Hadde vært sammen med feil fyr, det gikk ikke bra og jeg ble syk. Han slengte en hel del drit om meg, og ingen ville henge sammen med meg. Dumt det var en internatskole, ellers hadde jeg ikke brydd meg. Lånet mitt dekket ikke noen av regningene og ikke engang oppholdet på skolen, og i tillegg forverret den kroniske sykdommen seg til det uendelige, jeg hadde ikke råd til medisiner og staten nektet å hjelpe.

Slet med skikkelig ekle mareritt hver dag, våknet skrikende hver eneste natt i et helt år og var livredd, ofte valgte jeg å forlate rommet mitt og sove andre steder på skolen fordi jeg rett og slett ikke klarte å oppholde meg på rommet mitt. Drømmene kunne f.eks være at jeg drømte at stolen var snudd mot sengen og jeg våknet av at noen stirret på meg. Skrudde på lyset, stolen var dradd bort og snudd mot sengen min.. Og jeg hadde aldri stolen mot sengen, bare mot dataen fordi det var der jeg tilbringte tiden min..

Ingen å ringe til, ingen å snakke med det om. Verken familie eller venner. De hadde snudd ryggen til meg for lenge siden fordi jeg hadde det så vanskelig at de ikke klarte å være med meg.

Det meste av dagen brukte jeg til å gråte. Hadde store anfall, hyperventilerte ofte av angst, alltid med en pute over hodet fordi jeg var redd noen skulle høre..

Hatet å gå til timene, fordi jeg var redd for gruppearbeid. Jeg var alltid den som ikke ble valgt, alltid den som var utenfor og måtte trenge meg på en gruppe.

Og måtte bo på skolen, ettersom jeg ikke var i stand til å jobbe pga sykdom, og hjemme kunne jeg ikke bo. Foreldrene mine ville jo ikke ha noe med meg å gjøre.

Så fortell meg, hva ville vært så urettferdig for meg å ta mitt eget liv? Hver dag var et mareritt, ingen klarte å ha noe med meg å gjøre pga alle problemene mine, til og med når jeg prøvde å holde alt for meg selv, og selv om jeg fortalte folk hvordan ting kom til å bli, så forlot de meg. Hvordor skulle det vært så egoistisk av meg å ta mitt eget liv?

Noe jeg virkelig hater er bortskjemte folk som har hatt det så bra at de syns at det er egoistisk å ta selvmord. Sånne folk kan holde kjeften sin godt lukket, de skal være heldige at de har det så bra!

Vil ikke si det er svakt å ta selvmord, hvor mange ville ikke ha problemer med å gjøre det sånn plutselig? Jeg ville i hvert fall nå, jeg er livredd for å dø, men av og til kan man faktisk være mer redd for å leve..

Ville bare dele dette, og legger det gjerne igjen som gjesteinnlegg på andre blogger og, ikke for å oppmuntre andre til selvmord, men for å vise at det ikke er av egoistiske årsaker man gjør det, og det er ikke det lette valget ut. Det er faktisk det vanskeligste.

Liker forresten bloggen din, du får virkelig fram meningene hos andre!

Catrine aka Cakki

12.01.2012 kl.00:55

Dette er et veldig sårt og vondt tema for min del. Jeg har opplevd flere ganger på kort tid at en av mine nærmeste har prøvd å tatt sitt eget liv:`( ingen i hele verden kan erstatte denne personen, verden ville aldri blitt den samme for meg noengang igjen. Jeg synes det er så færlt at noen skal ha det så vondt at man kun ser den utveien. Jeg vet at de som prøver på eller tar sitt eget liv ikke mener å såre noen eller sånne ting men de ser ingen annen utvei. Uansett å høyt elsket de er eller om de har hjelp. Det er forresten ikke alltid hjelpen er der heller heller.... snakker av erfaring ... Jeg har sliti mye og vært konstant redd for at denne personen skal gjøre det igjen, men fått hjelp nå til å håndtere dette bedre å ting går bedre nå. Jeg får bare vært der for den personen og vise at jeg er glad i den og sånn. Hvis en person virkelig vil bort så får den det til :/

Dessverre mange som tror de skjønner ... vet mange som sier at hvis man bare gjør sånn å sånn bla bla bla... da blir jeg bare irritert jeg...

Jeg har også mistet noen som jeg var glad i som tok sitt eget liv også.

kunne sikkert skrivd mer men vanskelig tema og ville ikke nevne navn eller hvem pga de den det gjelder Men den risikoen av å miste denne personen vil dessverre være med meg resten av livet. Men man må bare tenke positivt.

Håper bare at det aldri skjer igjen jeg :)

TheRealEmo

12.01.2012 kl.02:10

Jeg hadde en bestevenn, som tok livet sitt. Hun ble mishandla på det groveste hjemme, og var bare dager fra å bli 14 når hun gjorde det. I 2 år etterpå satt jeg og prøvde å finne ut av hvordan jeg kunne prøve å hjelpe henne, men jeg fant ikke noe svar. Så jeg fant ut at det var 2 år med bortkasta energi. Problemet var at jeg bodde på et barnehjem de to åra, for jeg skulle bo der i 4-5 år, så jeg ble flytta hjem. Ble utsatt for omsorgssvikt, og mistet mitt eget sinn. En gang var jeg og alle paralellklassene på et sted som heter Greåker fort, og det er ikke så lenge siden, ca 5 mnd siden eller noe, husker ikke... Men samma det, alt ble TOTALT svart, og jeg bestemte meg for at nå SKULLE jeg dø. Heldigvis var det noen som klarte å stoppe meg, og jeg lever nå i dag i takknemlighet. Men jeg vil fortsatt gi opp, ganske så ofte, pga at jeg ikke finner roen. I tillegg til alt, så er jeg ødelagt på innsiden, og klarer så vidt å holde meg på bena. Jeg lever for venna mine, som faktisk trenger meg. Mine venner som har samme problemer som meg. Heldigvis begynner ting å gå litt fremover, for jeg har det bedre når jeg vet at jeg klarer å holde mine suicidale venner i live.

koline98

12.01.2012 kl.07:40

Utrolig bra tema du tar opp! Ha en super dag :)
Jeg mistet søsteren min i selvmord i 2000. Aldri om jeg har klandret henne for det, hun hadde sine grunner. Egoistisk? Hah! Hun var mer opptatt av at andre skulle ha det bra enn henne selv. Jeg blir sint når man omtaler selvmord som teit og lignende.

zena zuza

12.01.2012 kl.10:22

Det med selvmord er ikke lette greier, og man skal være varsom med hvor man tråkker når det gjelder det temaet. Det er mennesker som har opplevd så mye jævlig, eller sliter med psyke og kropp på en slik måte at de ikke lenger ønsker å eksistere, jeg kan forstå det veldig godt og jeg unner heller ingen å leve i et hælvete selv om jeg er glad i dem.

Men jeg blir forbanna når problemene deres ikke er noe som helst problem i forhold til "resten av verden". Det er selvfølgelig å bagatellisere problemet, men noen ganger føler jeg virkelig at enkelte som ønsker å dø burde våkne opp og se seg rundt. Se på andre mennesker og at det er faktisk ikke er så mange som "har det alt for bra". Omtrent ingen. Er det en ting jeg har lært meg opp gjennom tidene er det at alle familier har sine tragedier, og livet kommer aldri lett til en, selv om man gjerne skulle ønske det. Og dessverre tror jeg sistnevnte er en økende årsak til depresjon og slevmordstanker: Det at unge mennesker i dag ikke føler at de er perfekte slik samfunnet og media ønsker at de skal være.

Aylar Von Kuklinski

12.01.2012 kl.12:09

Catrine aka Cakki: Altså, som jeg skrev til Maren, så er det et kjempestort hjelpeverk i Norge, veldig stort, men så er det faktisk ikke alltid det hjelper nok til å redde et liv, som tenker på å gi opp seg selv. Det er trist, men sant.

Håper du aldri opplever noe lignende igjen jeg også, jeg bryr meg!

Aylar Von Kuklinski

12.01.2012 kl.12:11

Jenny: At du som en del andre blir sint når folk skriver eller sier at selvmord er egoistisk og teit så er det veldig forståelig. For som noen andre skrev ovenfor, så er det egoistisk og si at det er egoistisk å ta livet sitt!

Aylar Von Kuklinski

12.01.2012 kl.12:17

zenazuza: Man bør være varsom med hvor man tråkker angående selvmord ja. Skal sies at jeg som regel er litt unøye når jeg skriver enkelte blogginnlegg, og fort publiserer uten å gå gjennom først, og tenke over. Men i dette tilfelle har jeg gått gjennom innlegget mitt en gang før jeg publiserte det, ikke for å finne skrivefeil og gramatikkfeil, men for å tenke meg om hvordan linjene kan oppfattes for folk som sliter.

Noe er det nok som vil bli reagert på, men i et slik tema er det umulig å unngå det totalt.

Kjempestor takk for en viktig, varm og politisk korrekt kommentar! :-)

Aylar Von Kuklinski

12.01.2012 kl.12:18

koline98: Tusen takk for det, og i like måte min kjære bloggvenn! :-)

Catrine aka Cakki

12.01.2012 kl.23:25

takk :) klem :)

Tonje - mer enn bare ei mor

12.01.2012 kl.23:55

Faren min tok selvmord i 08. Han blafret en kule gjennom ganen.

- Egoistisk, tankeløst og svakt.

Ja det syntes jeg faktisk. Og jeg missliker sterkt det valget han tok. Faktisk så mye at jeg fint hadde gitt han en på trynet om han enda levde. Bare tanken grøsser jeg av.

Men savnet etter pappa er fult med hat, sinne, kjærlighet og glede.

Hat og sinne fordi jeg skjønner faen ikke hvorfor han kunne gjøre dette mot meg.

Kjærlighet og glede fordi jeg setter pris på den tiden jeg hadde sammen med han.

Men nå har det gått ei god stund, jeg har lært meg å leve med valget han tok. Jeg har akseptert det. Og prøver å fortelle til meg selv, at det var tiil det beste for pappan min. Han har det godt i himmelen nå.

Men det er et viktig tema du tar opp. Skjønner ikke at det skal være så tabubelagt i 2012, det er jo faktisk en av de vanligste dødorsakene som fins.

Doner en dråpe blod

Aylar Von Kuklinski




I know that I`m not so beautiful, sweet and pretty... BUT, I still belivie in myselv, and I know who I am. Do you?



FORSIDE





Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...