hits

29.12.2011, 15:31



"Jeg hater meg selv så mye at det eneste jeg kan gjøre for å føle meg bedre, er å kutte meg"

Dette er dessverre en tankegang for mange mennesker i dag, spessielt unge. Cirka halvparten av mine få venner som består av bare en gutt, og resten jenter, har enten hatt en fortid med selvskading, eller plages med det enda.
De fleste av de som jeg vet om kutter seg selv, det er som regel det jeg har fått høre om, og beskrevet enten på bloggen til enkelte, eller over samtaler mer direkte.

Har ikke hørt om noen som slår seg selv til vanlig, slik som jeg gjorde en del før når jeg enten ble skuffet, provosert, lei meg eller møtte på annen type motgang, og som regel var det ikke mye mer enn en diskusjon med foreksempel mamma om hvordan jeg skulle kle meg, eller hvorfor jeg ikke orket å være på skolen de siste dagene som skulle til...
Den siste tiden oppstå de voldeligere episodene mot meg selv helst på grunn av facebook, eller ting jeg hadde lest på andres msn eller Skype-statuser... Jeg hatet å lese om andre som skulle ut med andre, i perioder hvor jeg selv følte meg ekstra usikker, alene og sårbår.. Og jeg hater fortsatt å høre om når andre skal ut. Eller, det er ikke favoritten.

De tingene jeg har gjort med meg selv, er ikke veldig varierte, og mange, men alvorlige nok. Det "verste" jeg gjorde var å ta et stramt buksebelte rundt halsen, og stramme det mest mulig, slik at jeg nesten ikke fikk puste, hodet føltes som det skulle sprenge, og jeg nesten skulle svime av.. Utenom det, så gikk det stort sett ut på å bruke buksebeltet til å slå meg selv hardest mulig mot enten magen, arma eller... Hodet!

Jeg kunne også bruke mine egne hender til å gjøre ting verre for meg selv, kunne foreksempel kaste ting mot veggen slik at det i noen tilfeller ble ødelagt. Mobilen har jeg kastet noen ganger, ikke på grunn av en sms nødvendigvis eller samtale, men fordi jeg "trengte" å ha noe å kaste... Og mobilen var noe av det... Har også brukt hendene til å slappe til meg selv hardest mulig mot kinnet eller andre steder i hodet. Og også med knyttet knyttneve slått nesten pusten ut av meg selv, ved å slå hardest mulig mot magen...

Leste nettop en artikkel på tv2 sine sider om at selvskading "smitter"... Jeg kan herved komme med en liten faktaopplysning om meg selv. Da jeg begynte, hadde jeg enda ingen venner jeg visste om drev på med selvskading, verken med kutting, slåing, det å brenne seg selv, eller noe som helst. Jeg hadde hørt om venner som hadde tenkt selvmordstanker, og ønsket å hoppe ned fra forskjellige steder, men ikke noe om selvskading. Så i mitt tilfelle var jeg verken "påvirket" av andre, eller noe. Da jeg begynte visste jeg IKKE om facebook eller blogg.no, for jeg begynte nokså tidlig med å torturere meg selv, fordi jeg hatet meg selv, noe jeg fortsatt gjør. Bare at jeg prøver, å kjempe litt mer i dag, selv om jeg helst bare vil gi meg, og dø.

Trykk her, for å se artikkelen fra God Morgen Norge om selvskading.
Som regel ville dette innlegget blitt kategorisert av meg som "I kjelleren", men denne gangen velger jeg budskap, fordi meningen med å skrive dette innlegget var å få frem at det ikke er nødvendigvis andre som påvirker andre til å begynne med selvskading. I såfall var det ikke sånn med meg, jeg fant på å skade meg selv, fordi jeg følte det var mest rettferdig, og fordi jeg fortjente å lide fordi det var noe galt med meg, uten at jeg visste hva...



For mange er og blir selvskading løsning på problemer. Dessverre skaper det i lengre perspektiv bare flere problemer, men det føles riktig der og da. Det er lett å dømme andre som skader seg selv, eller som har gjort det. Men ha en ting godt plantet i minnet: Det kunne så gjerne vært deg! Så ikke døm!
Jeg dømmer ingen som skader seg selv, og jeg vil veldig gjerne være en best mulig venn for alle som lider, hvis noen ønsker å snakke, og ha noen som bryr seg, så er jeg der. Ingen er verdiløse, det føles slik. Og merk at jeg ikke skrev; det føles bare slik. For, er det noe jeg også missliker så er det når uvitenhet slår til og når folk bagatelliserer selvskading og andre sine problemer uansett hva det er snakk om! Hastalavista!

Vi blogges!

Ps: Bildene i dette innlegget er illusjonsbilder, men teksten er sann!


Ronja Constance

29.12.2011 kl.16:24

forstår godt hva du mener. er nok mange som begynner med selvskading fordi de har hørt at det hjalp for noen andre, kjenner et par stykker selv som startet ut sånn. men jeg og startet sånn som deg, noe var veldig feil, og jeg ville straffe meg for det. husker ikke helt når første gangen var, men jeg var veldig liten når det startet. når jeg var liten slo jeg meg selv slik du beskriver, med knyttet neve mot hodet, eller med knyttnevene mot veggen helt til huda over knoklene ble revet vekk. men gikk nok mest i kutting og brenning for min del. har ikke gjort det på ganske lenge nå da, og føler at jeg er ferdig med det. men vet jo aldri hva som kan skje, er ganske lett og falle tilbake til det gamle når ting går ned igjen. håper du klarer og holde deg vekk fra selvskadinga, at det ikke går for langt.

Daeva Tollnes

29.12.2011 kl.20:19

Det er litt skremmende hvor like vi egentlig er, Mr. Kaos. Virkelig.

Jeg er supermasse glad i deg!!!!

Aylar Von Kuklinski

30.12.2011 kl.04:47

Ronja Constance: beklager treigt svar.vil du skal vite at jeg er her for deg om det er noe, skriv en privat melding til meg om du vil det. kan også få tlfnumret om du vil, vil veldig gjerne være en venn for deg. og til det du skrev tidligere, så hadde det vært utrolig hyggelig å møtt deg uansett om det ikke var krise. stor klem fra meg.

Ronja Constance

30.12.2011 kl.13:07

det samme til deg :) kan sende deg en privat melding med telefonnummeret ditt jeg. og ja, hadde vært veldig koselig og møtt deg, du virker som en utrolig bra person. stor klem tilbake.

Doner en dråpe blod

Aylar Von Kuklinski




I know that I`m not so beautiful, sweet and pretty... BUT, I still belivie in myselv, and I know who I am. Do you?



FORSIDE





Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...