Det er ikke så nøye hvilket sykehus Asperger diagnosen ble satt, men heller hvordan jeg reagerte da jeg fikk vite det. For det er ikke en rosenrød historie.
Ja, rød, men ikke på den rette måten.
Jeg var 17 eller 18.
Det ble kaos oppi hodet mitt fra første stund.
Var jeg dum?
Hva kom folk til å si hvis det stemte?
Jeg gikk gjennom mange tester før diagnosen ble et faktum.
I dagene før testingen kuttet jeg meg oppover armene.
Emo?
Den som sier det ordet skal få seg en på trynet.
Jeg sleit. Kom fra lukket avdeling.
Fortvilelsen var stor.
Det var alltid min metode.
(Jeg har nå klart å slutte.)
Samtidig visste jeg at Aspergers syndrom var det rette. Innerst inne forstod jeg jo klumsetheten min, fantasien, det store ordforrådet, ja, at alt hang sammen på sett og vis. Jeg forstod også hvorfor mamma nesten måtte sparke meg ut døren for å være med venner. Selv så jeg ikke helt poenget. Var jo så kul selv. Hadde min egen bestevenn. Dagdrømte dessuten dag ut og dag inn. Var kompis med Alexander Skarsgård, og gikk turer med Johnny Depp.
Jeg sliter med generell angst, og har kanskje utviklet psykoser i forbindelse med syndromet. Jeg sier “kanskje” fordi legen ikke har bestemt seg ennå. Psykosene kan også være en del av schizofreni.
Det er et helvete å være med folk. Lyder og lukter er så sterke, og det er bestandig en eller annen på bussen som MÅ kremte. Etter en sånn tur må jeg puste ut i minst to døgn. Det samme dersom jeg har vært på byen med venninner. Jeg skal nå beskrive hva som skjer i hodet mitt:
1) F***, må ta bussen! Jeg kan i verste fall miste busskortet ned på gulvet, og ikke klare å få det opp igjen, så jeg kan gi det til bussjåføren!
2) Jeg håper vi ikke blir så lenge i byen, det kan jo komme noen og voldta meg.
3) Herregud, husket jeg å låse eller slukke alle lys før jeg gikk hjemmefra?
4) Jeg har med paraply. Tenk hvis jeg glemmer den igjen her på bussen?
5) Han mannen bak meg ser mistenkelig ut. Tenk om han skal sjekke meg opp?
6) Nei, nei, nei, tenk om noen hacker seg inn på kontoen min via kortleseren?!
(I byen)
7) Tenk om jeg faller, og alle ser det?
8) Hva om noen ser på meg?
9) Hva om jeg mister tingene mine ut av vesken?
10) Hva om noen ukjente snakker til meg?
Etter en sånn runde på bussen, i tillegg til bytur, med tanker i hodet som godt kunne vært plassert et visst sted, lover jeg deg at jeg må ha pause i minst fire uker.
På videregående forstod ikke læreren meg.
Han hadde møtt mange med Aspergers i større grad enn meg, og tenkte det var en diagnose som ikke var så viktig. Da jeg sa jeg ville ha gymnastikk med spesialklassen, sperret han øynene opp. Men etterhvert fikk jeg helsesøster til å skrive under på en erklæring, ettersom jeg er en svært klumsete sjel, som ikke går så godt sammen med andre normale skapninger i sportssammenheng.
Læreren skulle også være der for meg, og hjelpe meg, men det skjedde ikke. Tredje året hadde gått helt supert, med god tilrettelegging fra en egen avdeling på skolen. Det fjerde, og nest siste, skulle fortone seg som et mareritt. I løpet av dette året var jeg innlagt to ganger, den siste gangen over to måneder. Jeg tviler ikke på at lærerens manglende forståelse hadde noe å si. Stort sett så folk rart på meg, og jeg hadde bare et par venner jeg kunne snakke sånn noenlunde greit med. Skolen var ikke hyggelig. Jeg fikk gode karakterer i historie og gym, men grunnet innleggelsen som varte i to måneder, ble det mindre bra i de andre, noe jeg skjemmes over.
I dag kan jeg stolt meddele at jeg får hjelp. Jeg har fått jobb, lar skolen ligge på is, og skal kanskje få et sted å bo der folk passer litt på meg.
Nå er jeg innlagt, men ser mulighetene.
“Always look at the bright side of life.”
Forfatter: Jenny – a slightly mad photographer
Godkjent 🙂 Meget bra!
Jenny: Glad du godkjente at jeg brukte de bildene jeg brukte. Teksten er det jo du som har skrevet og stått for. 🙂
Tusen takk for at du ville skrive for meg, var en stor ære at du ville si ja 🙂
Søte, gode Jenny <3
Jeg vet ikke hva jeg skal si egentlig, men jeg følte jeg var nødt å legge igjen en kommentar eller en hilsen eller noe lignende til deg.
Det at du fremdeles er positiv etter så masse som det der står det respekt ut av. Du er flott, og utrolig nydelig.
For et flott og viktig innlegg-Tusen takk for at dere delte dette med oss!!!Jeg blir så stolt av å lese så ærlige innlegg-jeg kjenner det igjen da jeg har selv et barn med asberger + annet.Det er så godt å tenke på at dere klarer dere der ute i verden.Selv om jeg skjønner du har kanskje noe annet i tillegg,å veien er humplette,det er jo ikke din skyld.. du utviser modighet & styrke selvom,Da blir jeg glad!!!
vaniljeogpepper: Nå skal ikke jeg svare for Jenny. Men vil gjerne skrive bittelitt om meg selv. Jeg har også asperger, i tillegg til add som er litt som adhd, bare uten den hyperaktiviteten.
Jeg har foreksempel bodd alene siden jeg flyttet fra mamma og over på hybel den 2. august og jeg har klart meg. Mine største utfordringer med å ha bodd alene har vært impulsiviteten min først og fremst, at jeg til tider nesten ikke har hatt nok penger til mat før neste lønning, men det har gått bra, men bør virkelig skjerpe meg litt mer der.
En annen ting, jeg har slitt litt med er det å motivere meg til å gå ut på jobb og slik, men det problemet har jeg hatt siden tidlig i barneskolen.
Og så er ensomhets følelsen et stort problem som preger meg, har så og si nesten ingen i Oppdal. De fleste kontaktene jeg har er mennesker som deg som jeg dessverre aldri har møtt.
Ønsker deg en god dag videre 🙂
God morgen:))Det gjaldt deg og det jeg skrev ovenfor-det føles godt og betryggene å høre om at det går greit…å ustrukturert pengebruk er et onde- uansett diagnose;))men seff desto viktigere for deg å være nettopp xtra strukturert..men det tror jeg kommer etterhvert!Ensomhet ja-det er den biten som uroer meg-for barnet mitt er absolutt sosial-men helst på nettverk samfunn type rollespill eller chat eller med oss i familien…-hun er ikke typen til å dra til venner eller invitere venner hjem,det forstår hun ikke vitsen med..Å for min del er jo det helt i orden-men likevel tenker jeg at hun føler seg alene sånn innerst inne-at ingen egentlig forstår henne.Hun liker å være en del av mange mens hun gjerne observerer mer enn å ‘delta’,å seff hører på musikk-jenta er absolutt veldig kul rett o slett-jeg er veldig stolt av henne:))…men som sagt-det er fort gjort å undervurdere ensomhet…..Hva skulle du ønske ble gjort for din egen del da??
vaniljeogpepper: Jenta di høres ut som en version av meg da jeg var yngre. Sa til mamma og pappa at jeg ikke forstå vitsen med å møte venner, problemet mitt var at det var mangel på felles forståelse og interesse med de som jeg visste av. Og jeg har fortsatt ikke noe til overs med de jeg vokste opp i klasse med, og andre jevnaldrende i bygda. De beste vennene jeg har er og blir folk som dessverre bor langt unna, og det er ikke fordi at de bor langt unna at jeg liker dem, absolutt ikke!
Men INTERESSENE, jeg føler vi forstår hverandre mye bedre enn hele klassen min fra barne skolen på cirka 20 stykk, til sammen!
Så vet du hva, jeg forstår dattera di så ubeskrivelig mye! Følte meg veldig ensom på barneskolen, men sa det i hvertfall ikke til mamma eller pappa, kanskje jeg sa det så vidt til en spessiell lærer jeg stolte bra på, men ikke mange andre.
Hva skylle jeg ønske ble gjort for min egen del? Hehe, det er som regel alltid det siste spørsmålet jeg får på hvert eneste ansvarsgruppemøte hver måned før vi avslutter, og jeg vet ikke. Vet bare at jeg skulle ønske du bodde nærmere, du og 5-6 andre mennesker som jeg aldri har møtt, men vet jeg liker veldig godt av de inntrykka jeg sitter igjen med via blogg, msn og skype.
Jeg skjønner å tenker fortløpene at jenta mi hadde hatt godt av å treffe deg!!
Hun så forresten bilde av deg tillfeldigvis her en dag å da utbrøt hun ‘Å,HAN VAR KUl!!,Hvem er det??’ så jeg har jo fortalt litt om deg-hun spør om deg innimellom,hehe:#)
På ønskelista hennes for i år er det sorte klær og blått hår.#hun har forsåvidt alltid kledd seg i sort#..Seff skal hun få det!:))
Jeg skulle ønske vi bodde nærmere jeg og!!Å vi SKAL jo treffes!!
vaniljeogpepper: Jenta di har smak! Kunne godt møtt både deg og henne jeg.
Koselig å høre! Vi to skal i hvertfall møtes, noe annet hadde vært en tragedie!
Sorte klær forstår jeg godt at hun vil ha, selv nonner vil ha det!
Storklem fra meg!
Ja vi må treffes!!:))stOrklem tilbake,ha en fortsatt fin dag:) (har forresten svart på kommentar innlegg oslotur)
vaniljeogpepper: Har lest svaret ditt på Oslotur-innlegget ditt ja! 🙂 Nå skal jeg snart gi etter en tanke jeg har; gå på Kiwi og kjøpe pølsebrød og BonBon! haha, jeg er håpløs glad i snop i dag kjenner jeg!
Kos deg så mye med snop…foruten pølser i brød-bruker du pølsebrødet til noe annet,i form av mat,mener jeg??