På tide med en personlig uttømming…
Har nettopp kommet hjem nå etter en sykkeltur på 5 timer, i sola med en mange oppover bakker på hjemveien. Syklet cirka 4 mil, i håp om å komme vekk en viss negativ energi, også kalt depresjon som er på vei.

Jeg har en tanke om hva som er verst med depresjonen, jeg er riktignok mye ute blant andre folk, men føler meg likevel ensom veldig mye likevel, har flere gode venner her i Oppdal, men så er det nesten ingen her jeg har mye til felles med, ved tanke på interesse, meninger og lignende. Og det gjør at jeg veldig ofte kan føle meg mer ensom ved en del folk i Oppdal enn om jeg faktisk er alene, og dere skal vite at jeg er glad i alle vennene mine her i Oppdal og at det ikke er noe galt med de, på noen måte!
Er bare jeg som er så alt for sær… På godt og vondt.

I tillegg til ensomhet så sliter jeg også med noe som ligger i slekt med det ordet, nemlig kjedsomhet.
Jeg har lite å ta for meg, jeg kan alltid skaffe meg en del oppdrag som tegneoppdrag, filmprosjekter og slik… Jeg har flere uleste bøker liggende og noen timer med film som jeg enda ikke har sett. Men de tingene frister ikke mye her og nå… Vet ikke hvorfor… Så jeg har faktisk en god del ting jeg KUNNE gjort, både av interessemessige hobby-ting, og viktigere ting som å rydde rommet… Men jeg sliter med det at jeg ikke gidder, og da har jeg igjen meg selv å takke….

Verste av alt er noe jeg er veldig lite stolt av, som jeg har nevnt såvidt før; sjalusi.
Jeg er ikke en person som er sjalu vist noen får en større tv enn meg eller slike ting, men jeg kan fort slite med sjalusitanker som at jeg tror at venner av meg ikke syns jeg er god nok for dem, og heller innerst inne liker å være sammen med andre enn meg plutselig…
Jeg er en tragedie, og det innrømmer jeg først som sist. Jo nærmere jeg blir ett menneske, og jo gladere jeg kan bli i det og, jo mer morsomt jeg har det med vedkommende når vi er i lag… Dessto verre kan det til tider bli når jeg og en av de vennene ikke er i nærheten. Er veldig, veldig få jeg har så tett tilknytting til, men, likevel…

Og det er tragisk, for ingen av de nærmeste har noen gang gitt meg noen grunn til å tvile på noe som helst, og det er det nesten så jeg skulle ønske, for da hadde jeg hatt en grunn til å gå rundt og tenke tanker som sliter i meg…

Jeg innrømmer at jeg også er en veldig intens og pågående person, og det er også noe jeg skammer meg litt over, har nok med at jeg ikke er så mye i lag med andre mennesker, men vist jeg virkelig føler jeg har en del til felles med noen så føler jeg at jeg kan bli nokså intens og tett… Ikke sexuelt eller noe slik, men at jeg tenker veldig mye på de få det gjelder, være veldig rask med å si fra om at jeg også er pålogget på foreksempel msn eller skype om en av de vennene jeg føler jeg har mye til felles med, logger på, mens jeg er online.

Og det som er, er at ingen av de vennene sier at de syns jeg er for pågående, men at jeg er som en venn skal være. Er nok bare enda en gang at hjernen min er unødvendig vanskelig å ha noe med å gjøre, jeg sliter en del med nervene for tiden, intense tanker jeg sltier med å legge fra meg, ikke-hyggelige ting, som har med selvtillitten min først og fremst å gjøre, vil jeg tro…

Er en del ting jeg kunne snakket ut om (ting selv velger å ikke skrive offentlig, så det så), men jeg hater å snakke om meg selv, jeg liker egentlig ikke å skrive om meg selv som jeg gjør nå heller, vil ikke fremstå slik egentlig, ønsker så gjerne å være en person folk kan være stolt av, og egoismen min er også blitt en byrde…

Ville bare få skrevet dette, og klemt det ut av meg – som enkelte mener at jeg gjør alt for ofte, generelt!…

Vil så gjerne ønske alle sammen en riktig fin og god kveld videre, ta godt vare på dere selv og deres egne!
VI BLOGGES!