ARNE OG HEIDIS HISTORIE (DEL 3-FINALEN)

Lørdag så begynte jeg å skrive på en historie kalt “Arne og Heidis tragiske historie”, i går la jeg jeg fortsettelsen, altså kapittel 2, og nå kommer omsider tredje og absolutt siste del av tragi-historien, som jeg selv har skrevet!

ADVARER ALLE MOT EN STERK OG SJOKKERENDE AVSLUTNING, LES PÅ EGET ANSVAR!
Samtidlig håper jeg at alle vil lese hele historien i håp om at de får med seg budskapet jeg har.

For å lese del 1, trykk her!
For å lese del 2, trykk her!


KAPITTEL 3: ARNE OG HEIDI – SISTE KAPITTEL! (FINALE)

Dette var den absolutt verste situasjonen i Arne sitt unge liv, hittil.

Han hadde opplevd mye rart før, men ikke i nærheten av noe så nervepirrende, alvorlig og farlig. Kroppen var helt rystet og utmattet fremdeles, det fikk ikke hjelpe, han kunne ikke bli liggende å vente på at hun skulle komme inn med noen slags form for våpen.

Arnes hode klarte så vidt å bøye seg for å se hvordan gulvet som sengen sto på var, han merket at der lå det en tykk, myk matte – hvis han forsiktig rullet seg ned på gulvet så kunne det hende at ingen hørte han…

Lett var det ikke, men i løpet av noen sekunder klarte han likevel å rulle seg på gulvet, litt lyd ble det, men han trodde det gikk bra, hun kom ikke igjen enda. Møtet med gulvet skulle han likevel planlagt i to sekunder til, det gjorde ikke akkurat smerten han alerede hadde stort bedre. Han krøp forsiktig og svært treigt mot døren, i håp om å komme seg løs. Dette var det mest spennende og jævlige han har opplevd…

Da han kom ut tok han tak i en feierkost som sto på trappen, han klarte å bygge seg opp, og bruke den som en slags gå stokk, samtidlig som han også rappet med seg en til fra naboen – bare en kost som stav ble litt vel utfordrende.

Han beveget seg så fort han kunne mot parken i håp om å finne hjelp, hadde Heidi utryddet hele nabolaget, han fant ingen, bare noen katter og fugler som lusket i nærheten. “Greit nok, det er tidlig på morgenen enda, og folk flest er enten hjemme og sover, eller på skole eller på jobb nå”, tenkte han for seg selv.

Etter to minutter var han nesten fremme til parken, kanskje kunne han prøve å drikke noe når han var kommet frem, ved parken var det nemlig en elv som rant, men han hadde sine tanker om at den var frosset til is.

“Hvor i all verden har du tenkt deg hen da??” hørte han en kjent stemme si høyt noe bak han, han snudde seg langsomt, og forskrekket, men noe lettet da han så hvem det var – Hans beste venninne Wenche, sammen med sin fetter Kristoffer.

“Jeg vet dette høres helt sykt ut, men dere må hjelpe meg. Jeg har noen etter meg, noen som alerede har skadet meg alerede, som dere ser. Jeg har ikke tid til å forklare, men kan dere være så snill å hjelpe meg bort herfra?” spurte Arne og så mest på Wenches bekymrede blikk.
Wenche, kjente Arne godt, og visste at han ikke tullet med slikt, hun så seg raskt rundt, og svarte;
“Æehm, ja, Ford`en min er like i nærheten, jeg kan kjære deg til politistasjonen”.
“Takk Wenche, å jeg er så glad i deg, du er og forblir min beste venn” smilte Arne.

Wenche og Kristoffer tok tak i Arne og bar han bortover så forsiktig de kunne for å ikke gjøre vondt verre for kroppen, plutselig satte de opp farten, Arne var den siste som så hvorfor. Bare få meter bak dem var Heidi, med en hagesaks og stiftpistol, og ett par neglefiler som hun hadde stappet i den rosa Volcom-buksen, som stakk ut av høyre lomme.

Heldigvis hadde Wenche glemt å låse bilen så de klarte å kaste seg inn i bilen alle tre. Arne trodde han skulle få hjertestans da han skjønte at Wenche hadde problemer med å starte bilen på grunn av kulden.

Mens hun forsøkte å starte bilen kom det mange banneord ut fra munnen på henne…
“Jeg går ut og tar meg av henne, hun er bare en tenåring med store problemer”, utbrøt Kristoffer.
“Ta en titt på Arne, og ta en titt på hva den fitta bak oss har i hendene, ikke gå ut!”, ga Wenche klar beskjed om, men Kristoffer hørte ikke på det, han stormet ut av døren, og bestemte seg for å ta den falske, psykiske ustabile platineblonde-fjortissfalske drittmegga.

Arne flyttet blikket sitt fra bestevenninen Wenche, til speilet i bilen. Han så en mildt sagt irritert Kristoffer storme mot Heidi Rosa. Kristoffer pekte på Heidi og sa.
“Jeg kjenner ikke deg, men du skal vite at jeg har hørt mye om deg!”.
“Hører du på rykter så har du et problem”, svarte Heidi mens hun så stygt på han, med hagesaksen og stiftpistolen fremdeles godt plantet i hver sin hånd.

“En ting er at du er en falsk, overlegen, selvopptatt, innpåklengende, frekk fjortissfitte som stadig drikker deg fjortissfull hver helg og klenger deg på alt av både det samme og motsatte kjønn, noe som er lavmål i seg selv. Og en annen ting er at du er falsk og aldri helt snakker sant. Men hva faen mener du med å knuse kroppen til min kusines bestevenn?” knurret Kristoffer.
“Haha, bestevenn faktisk! Hun er jo 14, 15 eller 16 år eldre enn han, de kan umulig være bestevenner, det er bare for fjærnt liksom! Og hva faen mener du med å si det du nettopp sa, jeg har ikke skadet Arne, han koliderte selv med den forbanna emosykkelen sin, så det selv. Han må ha slått hodet sitt så kraftig da han krasjet at han har fått dere til å tro ett eller annet sykt”, utbrøt Heidi.
“Hvorfor bærer du rundt på en hagesaks og stiftpistol da?”
“Jeg er for sent ute til å rekke skolen. Jeg skulle egentlig hjelpe Arne da han skadet seg, men da jeg kom tilbake var han borte. Så da bestemte jeg meg for å heller dra til skolen. Det er naturfag om en time, og jeg hadde lovet å ta med denne hagesaksen og stiftpistolen i dag.” svarte Heidi.

Arne som nærmest lå i bilen hørte såvidt hva som ble sagt, og begynte å tenke.
“Wenche… Jeg vet dette høres fjernt ut, men Heidi ble faktisk spurt av Åge Samlesen, altså naturfaglæreren om hun kunne ta med hagesaksen og stiftpistolen, jeg tror faktisk hun har lånt begge delene fra Åge en uke for å gjøre noe arbeid for storesøsteren sin mens hun har vært på ferie en uke. Jeg mener godt å huske at Åge spurte henne i går om han kunne få tilbake utstyret til naturfagtimen igjen i dag…” mumlet Arne fortvilet.

Wenche rullet ned vinduet på bilen og ropte på Kristoffer: “Kristoffer! Jenta snakker sant, i følge Arne så hørte han vist selv at læreren deres ba Heidi om å ta med begge delene til skolen.

Etter det beklaget en nølende Kristoffer seg for Heidi, og gikk så inn i bilen igjen. Arne ble kjørt til legesenteret, og fikk leget de fleste av sårene sine. Mens han var hos legen tenkte han fremdeles på de tegningene han så hos Heidi.

Noen timer senere satt han i parken sammen med Wenche, de hadde nesten sittet der i to timer alene med fuglene, begge to var ikke så veldig fan av fugler, spessielt ikke visst de kom for nær. Men så lenge de fikk prate sammen, noe de egentlig følte selv at de som bestevenner får tid til alt for sjeklden, så hadde ikke fuglene så mye å si.

“Huff, nå er jeg dessverre nødt til å gå jeg” fortvilet Wenche, om 8 minutter måtte hun på jobb, “men tusen takk for to veldig koselige timer, som igjen har gått alt for fort.” la hun til.
“Mm, vi får snakkes på skype eller noe i kveld da” smilte Arne, og ga bestevenninnen sin en god og lang klem, før hun gikk.

Han tok på seg øretelefonene og hørte på musikk mens han ble sittende på benken alene i ti minutter.
Plutselig så han noen han hadde sett tidligere den dagen, Heidi, til Arnes overaskelse gråt Heidi.
“Heidi! Kan du komme hit, det er bare noe jeg vil spørre deg om!” ropte Arne til Heidi som ikke før da så at han satt der, hun var dessuten noen meter unna.
“Trenger ikke det… Jeg skjønner at du bare vil være snill, og at du hater meg… Jeg fortjener ikke noen venner lenger, jeg er bare en falsk, usikker og skandaleskadet, selvopptatt fjortiss” gråt Heidi.
Han hørte nesten ikke hva hun sa på grunn av avstanden men la til;
“Unnskyld for alle de gangene vi har kranglet i det siste, jeg vet jeg ikke burde vært så krass, jeg skulle heller unngått å ta telefonen og sånt, fremfor å svare deg som jeg har gjort.”.
“Jeg skjønner deg godt, jeg har alltid gjort om på sannheten. Alltid brukt deg, vært frekk i munnen mot deg, og også sviktet deg når du selv har trengt en venn”, Heidi var helt knust av samvittighetssmerter.

Arne ålet seg opp fra benken, og gikk langsomt mot en helt annen Heidi enn han hadde sett tidligere.
“Hver så snill Arne, ikke utsett deg selv for å ha mer med meg å gjøre, jeg har som faen dårlig samvittighet nå, men i morgen har jeg helt sikkert blitt meg selv igjen. Igjen en overlegen, manipulerende, løgnaktig, intens og overkåt, selvopptatt megge…” gråt hun.
“Noe sånt har jeg aldri sagt til deg” fortvilte Arne, mens han kom på at han faktisk hadde sagt noe til en annen nær venninne, Ingunn, som var en av Heidis nærmeste venninner.
“Ikke til meg, men jeg skjønner at du mener det. For du har rett, jeg har gjort så mye dumt, spilt mitt eget løp… Og nå har jeg mistet deg, du har alltid vært den beste guttevennen jeg noen gang har hatt. Du har alltid vært så tålmodig, og til tross for at du noen gang har sagt hva du mener om ting jeg har gjort til meg, så har du til syvende og sist, alltid vært her som regel likevel” fortsatte hun, mens tårene hennes vasket bort den mørke, lilla øyenskyggen hennes, som rant nedover kinnene.

Arne skulle til å gi holde rundt henne og gi henne en klem, i det hun trakk seg unna.
“Unnskyld, du hadde helt rett angående sykkelulykken. Men jeg ville aldri skade deg…. Du skulle bare visst hvor forelsket jeg har vært i deg. Alle gangene jeg har snakket dritt om deg til vennene mine så har det vært for at jeg var redd for at de skulle forstå det, siden de har et annet syn på gutter som klær seg i slike mørke klær som du gjør, og i tillegg til at du som gutt bruker sminke. Jeg har alltid likt deg veldig godt, du har alltid gitt faen i hva andre mener, uansett… Skulle ønske jeg var som deg, stabil og viljesterk” hulket hun og la til, ;
“Jeg hadde planlagt sykkelulykken din i en uke, i håp om at jeg lettere kunne få deg innpå rommet mitt alene, for å fortelle deg hva jeg følte. Da jeg gikk ut av rommet for å lete etter medisiner og lignende, så prøvde jeg samtidlig å psyke meg opp til å fortelle deg det, derfor tok alt så lang tid. Da jeg skjønte at du hadde kommet deg ut så skjønte jeg at du hadde sett de tegningene mine, og da turte jeg i hvertfall ikke se deg i øynene”.

Arne ble helt svimmel. Var alt virkelig sant? Var Heidi Rosa forelsket i han?
Han kjente at han hadde behov for å sette seg ned.

”Det er en ting til… Familien min skal flytte i morgen. I sommerferien fikk pappa høre alle ryktene som folk slenger rundt om meg, og vi har bestemt oss for at vi skal flytte, så jeg får startet et nytt liv. Jeg hadde bare håpet at jeg skulle klare å fortelle deg dette før jeg reiste fra deg. Jeg skjønner at du hater meg, og tro meg, jeg hater meg selv også. Vil bare du skal vite at jeg aldri innerst inne har ønsket å gjøre deg noe vondt, men så er det kun det jeg har oppnådd… Jeg elsker deg så høyt, og har ikke klart å tenke på stort annet på et halvår…”, nå klarte hun nesten ikke å vite hvor hun skulle gjøre av seg, hun brøt totalt sammen og falt i bakken så Arne som sto en og en halv meter unna, godt hørte det.

Han beveget seg mot henne, senket seg ned og tok skikkelig tak i henne, holdt rundt henne og lot hun få gråte ut.
Armene hennes hang nærmest, hun var veldig forsiktig med å holde rundt han, hun følte at hun fortjente ikke dette, Arne var for god for han, tenkte hun, men etter noen minutter tok hun bedre tak rundt han og klemte han.

Slik holdt de rundt hverandre i tre kvarter, uten å si noe.
Til slutte hjalp de hverandre med å reise seg. Ingen av de visste helt hva de skulle si. Det var så mange tanker som surret rundt i tankeboksen hos de begge.
“Jeg antar at dette er farvel” sukket Heidi.
Han så på henne, lettet over at de nå hadde skværet opp, og funnet ut av ting, mens han tørket noen tårer på kinnet hennes med den ene fingeren sin.

“Nei, dette er ikke farvel… Du flytter riktignok i morgen, men det blir bare to mil, jeg sykler lett to mil på en times tid. Vist du vil så vil jeg gjerne være venn med deg, vil ikke krangle mer. Selv om vi begge har vært irritert på hverandre og sagt og gjort mye dumt, så bryr meg meg om deg, faktisk.” svarte han.
“Takk, det hadde betydd veldig mye for meg, og du… Jeg kommer ikke til å snakke dritt om deg lenger, jeg har nettopp fortalt venninne mine om hva jeg føler for deg, og nå gadd de ikke være sammen med meg lenger… Jeg har ingen jeg nå…” sukket hun igjen… Svært tungt.

“Jo, du har meg, meg mister du aldri. Jeg har ikke som vane å kutte ut folk, jeg er nok for snill, klarer aldri helt å dumpe venner uansett. Og dessuten fortjener alle en sjanse til, også du” sa han og ga henne en klem til.

“Tusen takk Arne”, nå kjente hun at hun følte seg litt bedre, først og fremst hadde hun ikke lenger de falske vennene å ta vare på lenger, og dessuten hadde hun også klart å fortelle gutten hun elsker om sine følelser for han, og likevel hadde hun han fortsatt, som en venn. De bestemte seg for å fortsette å være venner, i hvertfall en stund til, før de gikk hver sin vei.

Da Arne gikk hjemover tenkte han mye, men denne gangen gode tanker. Han var så lettet over at ting hadde gått så bra, og samtidlig var han veldig rørt og stolt over Heidi for første gang, hun hadde tatt oppgjør mot sine falske venninner og tatt konsekvensen av det, og samtidlig hadde hun tatt mot til seg å fortelle han at hun elsket han mer enn bare en venn.

Mens han tenkte og fortsatte å bevege seg hjemover hørte han plutselig masse bråk bak han. Han snudde seg og så noen fortvilte og sjokkerte mennesker ved elven som var frosset. Han slengte fra seg krykkene og klarte å løpe på sin måte mot den frosne elva.

“Hva er det som skjer?” spurte Arne til en av de fortvilede menneskene.
“En jente skulle nettopp gå over isen for å ta en snarvei eller noe, også falt hun… Gjennom isen” svarte en eldre dame skalv i hele kroppen.

Arne så bare et hull i isen, og fryktet det verste. To minutter senere kom det politi, ambulanse og dykkefolk.
Dykkerne skar opp et større hull i isen og dykket. Etter noen sekunder kom de opp…

Arne hatet det han så, opp fra isen kom dykkerne, med en ihjelfrosset, og død Heidi.

Heidi ble lagt på en båre, et laken ble lagt over henne, og hun ble kjørt vekk.
Arne sto der, helt sjokkert, og lammet av sorg, plutselig tok en hånd forsiktig tak i skulderen hans, det var Wenche.
“Jeg beklager. Jeg fikk nettopp en telefon mens jeg var på jobb, og fikk høre det hele…” sa hun.
“Hun… Hun hadde vært forelsket i meg hele tiden… Hun…”, Arne var helt sjokkert.
“Jeg skjønner, nå er hun i hvertfall på et bedre sted. Jeg kondolerer så masse” sa Wenche og ga Arne en varm og lang klem.

Denne dagen lærte Arne noe. Han lærte seg at han selv om jenter kan være aldri så utspekulerte, falske og utspekulerte, så er det som oftest fordi de er veldig usikker på seg selv. Og han bestemte seg for at han skulle hjelpe flere som Heidi fremover, til å tro på seg selv, bygge de opp, og kanskje klare å vise seg som den de er og hva de står for, før det er for sent. Man vet aldri hvor lenge et menneskeliv varer, og de alle fortjener en ny sjanse, og klare å stå frem og være den de er, uten å måtte skjule seg og spille hard og tøff, for å skjule sin usikkerhet og frykt…

Aldri før hadde det vært en begravelse på Arnes hjemplass, som under Heidi sin begravelse.
Samme kveld som hun gikk bort skrev Arne et langt innlegg på bloggen sin, og i lokalavisen om Heidis skjebne og hvem hun egentlig var.

Hundrevis av tenåringsjenter og gutter med svekket selvtillitt hadde møtt opp for å hedre Heidis minne, hun hadde gjort opp for sine feil, tatt et oppgjør mot de fisefine venninnene sine, og levd sin siste dag uten for mye sminke å skjule seg med.

Resten av Arnes liv jobbet han med og mot fordommer, usikre mennesker i alle aldre, mobbing og vold.
THE END!


Michael Jackson – You are not alone:

Og for å lette stemningen litt legger jeg til “Postgirobygget – Under isen”:

Hva synes dere om historien? Håper alle sammen liker den, og at dere legger igjen en kommentar om hva dere synes.

Ønsker alle sammen en riktig god og fin tirsdag videre. Ta godt vare på dere selv, og de rundt dere!
VI BLOGGES!

6 kommentarer
    1. Denne likte jeg, kunne aldri tenkt at den skulle ende sånn.
      Likte den veldig godt, mye skrivefeil, men er ikke noe problem ^^
      Du fikk veldig fint frem at man ikke skal sette folk i bås eller dømme noen.

    2. Virkelig, nå gråter jeg. Burde ikke lese noe av det du skriver lenger.. 😛
      Jeg er stolt over deg Andreas, og jeg tror dette kan være noe du selv har opplevd? Jeg vet ikke, bare en liten tanke.
      Og som sagt, jeg er veldig stolt over deg. Du skriver på en helt fantastisk måte, og når frem til de fleste. Dette rørte meg..

    3. bra historie, trist c:
      litt mange ting som skjer på en litt usannsynlig måte etter kverandre, men heilhetsinntrykket til slutt var bra .. ^-^

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg