*PANG*
*PANG*
*PANG*
Vi mennesker har alle opplevd det, og det kommer tilbake; det store slaget der der svir mest!

Har siden 10-tiden i dag-tidlig gått rundt i Oppdal sentrum og diversje andresteder å tenkt. Gått rundt og surret stort sett i 7 timer nå…

Kan si så mye som at jeg nettopp har gått på enda en smell, og latt meg falle i asfalten, metaforisk sett.
Er meningen i livet så ussel og sadistisk som å bare klare å reise seg mest mulig ganger, etter flest mulig harde slag? Og helst smile og holde seg mest mulig kald, i frykt for å ikke bli stemplet som en negatv taper?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hvor mange tårer vil Gud (om han fins) at vi skal felle, hvor mange sorger skal vi oppleve, hvorfor er livet så alt for urettferdig, så alt for ofte?

Finnes det rettferdighet i verden?
Greit, jeg vet det… Mange som har det mye verre enn meg, og dette innlegget er ikke ment for å være negativ, bare stiller spørsmål som jeg har i hode nå, fint å lufte noen tanker…

Hadde alt vært bedre om jeg ble superskeptisk, og heretter holder folk mer på avstand for å ikke bankes ihjel til sist?

Det eneste jeg vet helt sikkert er at alle jeg kjenner har blitt født, og at vi alle skal dø. Utrolig enkelt, sagt, og alt som skjer mellom fødselen til døden bestemmer vi selv. Hvor mange blindgater hvor vi skal motta juling, metaforisk sett, bestemmer vi selv, det vil si, vist du ikke er like naiv som meg så har du et håp?

Næsj, nå blir alt bare krøl. Ser ikke mening med noe, så sikkert derfor jeg splærer ut av meg dette innlegget også, som jeg beklageligvis VET ikke er det mest oppmuntrende og glupeste jeg har skrevet.

Vi blogges.

REKLAME: TA EN TITT INNOM monicey.blogg.no – I am who I am no matter what!