Hva om facebook plutselig forsvant? Og hva om vi ikke klarte å glemme alle facebook-vanene våre, forså å savne de så fælt at vi plutselig begynte å dra dem inn i virkeligheten… Har nettopp skrevet hvordan jeg kunne tenkt meg at en heltvanlig hverdag, uten facebook, men med facebook-vanene i virkeligheten ville blitt tilslutt:

Klokken 07.30:
Henger ut av vinduet og roper med ropert: “Har forsovet meg, må spise to knekkebrød med gaudaost, i stede for fire i dag!”.

Klokken 07.45:
På vei til jobben klyper jeg tilfeldige venner og bekjente i armen (poke).

Klokken 15.00:
Jeg skriver et brev som jeg legger i postkassen (inbox) om at jeg vurderer å avslutte vennskapet fordi jeg ikke føler jeg kjenner han så godt.

Klokken 16.00:
Jeg føler meg ekstra modig i dag og klyper læreren jeg hadde på ungdomskolen som jeg var litt betatt av (poke).

17.00:
Jeg tar meg en tur på butikken og ignorerer totalt min store beundrer som har klypt meg, kommentert meg og Like(t) meg i flere uker.

18.00:
Jeg møter på meg beste venninne utenfor Domus som forteller meg at hun er alvorlig deprimert. Jeg kommenterer saken (ansikt til ansikt) at hun kan ringe meg, før jeg klyper (poker) henne i armen og gir henne en bjørneklem. (“Hug me”)

19.00:
Jeg åpner vinduet, henger ut av vinduet og roper høyt så alle får høre det “Ble svidd macaroni til middag i dag” (status)…

20.00:
Jeg kjeder meg og melder meg inn i mange veldedighetsklubber og sportsklubber som jeg finner annonsert i avisen.

22.00:
Jeg har drukket litt for mye fordi jeg får litt får mye plagsom reklame i postkassa fra alle klubbene jeg har deltatt i, så mye reklame at jeg postkassa (inbox) henger seg opp, (noe den egentlig skal, på veggen, altså i fb-veggen, men murveggen i leiligheta). Siden jeg er noe beruset og ikke helt klar i hode forteller jeg alle vennene mine at jeg har tatt et par pils for mye og at jeg nå skal ta meg en sjapp runk på sofaen før jeg avslutter dagen, ved å klype 40-60 “venner” på gata.